La Argento tratteggia entrambi con scelte tecniche appropriate e incisive, sebbene la ventottenne regista non raggiunga una sicurezza stilistica sobria e decisa: c’è qualche giravolta di troppo nelle riprese, qualche barluccichio psichedelico esteriore e facile, ma ci sono anche un coraggio e una foga sinceri, vitali. Il rapporto tra Sarah e Geremia è struggente e il merito va certamente al testo di Leroy, ma anche ad una regista in grado di restituire perfettamente sullo schermo il dolore assoluto che è la base del loro ambiguo rapporto, che è (come l’ottimo finale suggerisce) una ricorsiva fuga al di là del bene e del male, un rifiuto distruttivo, istintivo e animale di un mondo inaccettabile. Ingannevole è il cuore più di ogni cosa proviene direttamente dal cinema dell’orrore e dalle visioni dei migliori registi americani: giustamente Asia snobba il triste panorama italiano e lei, che con il suo pedigree di famiglia può produrre in libertà, si rifà al vero cinema, quello delle favole nere di registi come Romero, Carpenter, Lynch, Ferrara. Anzi, se Ferrara riuscisse ancora a fare buoni film, dovrebbe fare un film come questo, che ci racconta le ceneri dell’American Dream parlandoci della monnezza nascosta tra le falsità accomodanti della società del benessere. Un giudizio troppo positivo? Può darsi, ma l’anestesia totale delle immagini cui siamo avvezzi dovrebbe essere soverchiata più spesso dai sobbalzi di un corpo non del tutto addormentato.

Ingannevole è il cuore più di ogni cosa, di Asia Argento, Italia, 2004, 98 minuti

Cast: Peter Fonda, Asia Argento, Winona Ryder, Ornella Muti, Michael Pitt, Jeremy Renner, Marilyn Manson.

Uscita: Cannes 2004, 14 gennaio 2005 (cinema)

Anyhoo, I can't remember how I came across this, but I read a rumour that "they" are planning to remake RHPS. How cool. I have no idea if it will be half as good but it will be fun, for sure. Who would make a good Frank-N-Furter? Ewan McGregor, I'd love to see him in drag. He's got the personality, acting talent and voice for sure. And he has no problem with nudity, as evidenced in almost every movie he's ever been in (like Trainspotting). One of my favourite quotes is from him, and this is not verbatum, but he said "I've been naked in so many movies that they don't even bother with the strategically placed plant anymore." Johnny Depp would be great as well, but I am in love with McGregor so no question. Depp has done drag in the past (Dr. Frank-N-Furter is quite the lady), can sing (as evidenced in Sweeney Todd) and he's wonderful. However, a quick Google search revealed that "they" (who apparently is MTV) are considering Marylin Manson. I understand this, I mean, look at the man. Charismatic, a singer, flamboyant.

My vote still goes to McGregor, but I get that Manson is an MTV artist. He's been on the MTV show Clone High so I'm sure there's some affiliation there.

On a final note, I would recommend watching all of the media mentioned here. For real. I love movies. I guess they're sort of a hobby for me. I'm not a couch potato lump watching whatever is on, I actively search out movies of a variety of genres and I really enjoy reviewing and analyzing them. (Not anally, I do this on the second or third watch. First time, I just enjoy myself. Same with books.) Trainspotting, Sweeney Todd and RHPS and are worth a watch, if only for the experience of a different kind of movie. Clone High is possibly one of the best cartoons I've ever seen. It was only on for 13 episodes, which is a real shame since it was all kinds of hilarious. I've watched it over and over and it never gets old. The premise is best explained by quoting the theme song.

Way way back in the 1980s
Secret government employees
Dug up famous guys and ladies
And made amusing genetic copies
Now the clones are sexy teens
And they're gonna make it if they try
Clone High
Clone High...

One of the best situations ever happened in an episode in which Abe Lincoln decided not to sleep. Joan of Arc and Gandhi, Abe's best friends, try to convince him that his behaviour is dangerous.

Abe:I'll sleep when I die...
Joan: You'll die if you don't sleep.
Gandhi: Abe, remember how excited I was to see the movie "American Pie" that I didn't sleep the night before? And remember that scene where the guy has sex with the pie? Well, I don't. Because I fell asleep in the theatre.
[dramatic pause]
Abe: Why don't you just rent it?
[Gandhi runs out of the room]

Delicious. Another favourite is when JFK yells happily "Nothing bad ever happens to the Kennedys!" Ah, delightful irony.

What movie am I watching right now, you ask? Well, I'm watching a movie that has surprising merrit. It's rather enjoyable. It's called Fingerprints and while it's not quite the horror movie it was meant to be, it's been funny and twisty which is nice.

Sintonizzati con Gesù

vai su www.sabaothradio.com :D

Del 2

Del 3

Nå er det ganske lenge siden sist jeg skrev på denne føljetongen. Grunnen har vært en blanding av latskap og skolearbeid, men egentlig er det bare rett og rimelig at det gikk en stund før denne delen, som skal handle stort sett om The Fragile-eraen, kommer litt sent. Det gikk nemlig hele fem år fra The Downward Spiral til neste gang Trent Reznor gav ut et nytt album, så egentlig burde jeg latt det gå fem måneder før neste del kom - så det så! Men nok om det...

Grunnen til at det tok så lang til som det gjorde før The Fragile endelig ble gitt ut, var, for å si det rett ut, at Trent var på kjøret. Tungt narkotika- og alkoholmisbruk, i tillegg til bestemorens død, førte til skrivesperre og selv om han til slutt klarte å komme over det, hendte ikke det før i 2001, altså etter utgivelsen av The Fragile.

Men helt inaktiv var ikke Reznor. I 1996 laget han lydeffektene og musikken til det nå ganske berømte spillet Quake, som var banebrytende i sin tid innen 3D-grafikk og multiplayer-modus. Soundtracket utgjør elleve sanger, alle uten navn. En liten referanse til Reznor finner man også i spillet - ammunisjonsboksen til spikerpistolen (nailgun) har Nine Inch Nails logoen på seg. (Jeg har ikke så alt for stor kjennskap til dette spillet, så hvis noen sveiver innom med mer kunnskaper enn meg, er kommentarfeltet selvsagt åpent! ;) ).

Året etter ble også ganske produktivt. Iallefall med tanke på at det ikke ble gitt ut noen album. Trent laget en remix av sangen "I'm Afraid of Americans" av David Bowie [fra Earthling] (som han tidligere hadde vært på turné med). Sangen hadde opprinnelig vært på soundtracket til filmen Showgirls (som forøvrig er søppel - ikke verdt å kaste bort tiden på) året før, men gjorde ingen større suksess. Det var først etter at Trent la sin hånd på verket at sangen slo an og video ble laget. Videoen kan virke som om er til dels inspirert av Taxi Driver ("you talkin' to me?!), som, i motsetning til Showgirls, absolutt er verdt å få med seg. Videoen viser David Bowie som går gjennom gatene i New York mens han blir forfulgt av Trent Reznor. Sangen har et ganske tydelig Nine Inch Nails-preg, og jeg forstår godt at denne versjonen ble bedre mottatt enn orginalen - døm selv:

Samme året produserte Reznor enda et soundtrack. Dette var soundtracket til filmen Lost Highway, regissert av David Lynch. Ettersom dette er en David Lynch film, er det egentlig komplett umulig å forklare plotet, så jeg lar likegodt være. Filmen er ikke like god som Mulholland Drive av samme regissør, men absolutt verdt å få med seg. Trent har selv med tre sanger på soundtracket, henholdsvis "The Perfect Drug" "Videodrones; Questions" og "Driver Down". Førstnevnte er kreditert til Nine Inch Nails, mens "Videodrones; Questions" og "Driver Down" står kreditert til Trent Reznor selv. Hans daværende protesjé Marylin Manson har også to sanger på soundtracket, i tillegg til en bitteliten rolle i selve filmen.
"The Perfect Drug" ble gitt ut som singel (Halo 11), og det ble også laget en video til den, som var regissert av samme som regissør som regisserte "Closer", Mark Romanek. Videoen har ingen klipp fra filmen ettersom David Lynch ikke liker den formen for musikkvideoer, men viser Trent i et slags Edward Gorey inspirert univers, der han i et gotisk herskapshus sørger over tapet av en sønn, samtidig som han drukner seg selv i alle kunstneres favoritt-drikk - absint. Absint-temaet kommer spesielt frem omtrent midtveis i videoen der lyset skifter til blinkende grønt (absint er en grønn drikk med 45%-90% alkohol, for de som ikke vet det ;) ).
Reznor har i senere tid uttrykt at han ikke er særlig begeistret for "The Perfect Drug". Han oppfatter det selv som noe han "smørte sammen" på alt for kort tid. I tillegg er han veldig lite begeistret for videoen, som viser noe helt annet enn ham selv - det er ikke hans stil. "The Perfect Drug" er også en av de få sangene som aldri har blitt spilt live av NiИ, sannsynligvis av samme grunner. Det blir også spekulert i om grunnen til dette kan være at trommesoloen i sangen er alt for krevende i en live-sammenheng, men dette er da, som nevnt, bare spekulasjoner.
Selv liker jeg sangen veldig godt, om endog ikke videoen. Du kan finne en versjon av videoen med kommentarer av Trent Reznor her, men jeg kjører på med orginalvideoen!
Komplett trackliste til Lost Highway O.S.T. finner du her.

Et annet soundtrack som Trent Reznor har produsert (som jeg glemte i forrige post), er soundtracket til Natural Born Killers fra 1994 (regissert av Oliver Stone og [historien] skrevet av Quentin Tarantino). I stedet for bare å samle sammen en haug med sanger til cd-utgivelsen, valgte Reznor å produsere alle sangene på nytt, og samtidig klippe inn deler av dialogen fra filmen i sangene. Nine Inch Nails har tre sanger med på soundtracket, alle i nye versjoner spilt inn spesielt for filmen, og sangen "Burn" ble skrevet spesielt for filmen. "I suggested to Oliver [Stone] to try to turn the soundtrack into a collage-of-sound, kind of the way the movie used music: make edits, add dialog, and make it something interesting, rather than a bunch of previously released music" - Trent Reznor
Forøvrig en strålende film!

Samme året spilte Trent inn enda en sang til en strålende film; The Crow. Sangen var en cover av Joy Divisions "Dead Souls". I tillegg til å være på soundtracket til The Crow, finner man også "Dead Souls" på den japanske utgaven av The Downward Spiral (spor 10) og deluxe-utgaven (spor 5 - disk 2).

Dead Souls med "fanmade" video:

1997 var som nevnt et produktivt år, og samme året ble live-VHS'en Closure (Halo 12) gitt ut. Dette var en dobbel-VHS, der den ene kassetten inneholder live-opptak og "behind-the-scenes" fra "Self Destruct"-turneen (etter The Downward Spiral), og den andre inneholdt alle NiИ-musikkvideoer frem til da. I 2004 annonserte Reznor at det ville bli gitt ut en DVD-versjon av Closure som skulle ha 90 minutter ekstra materiale. Av en eller annen grunn utsatte plateselskapet hans, Interscope Records, DVD'en til ubestemt tid, selv om den var ferdiglaget. Dette var en periode Trent kranglet mye med plateselskapet og det var nok avgjørende, men det kommer jeg tilbake til i del 5. To år senere Closure allikevel opp - av alle steder på The Pirate Bay. En bruker ved navn Seed0, la ut begge Closure diskene, og i tillegg la vedkommende ut The Broken Movie i DVD-utgave (The Broken Movie nevner jeg så vidt i del 2 i avsnittet før den nederste videoen. Det er en ganske utbredt mening at brukeren Seed0 er Trent Reznor selv. Da nevnte DVD'er ble lekket av Seed0, la Trent selv ut på nin-thespiral.com (NiИ's offisielle fanklubb) denne meldingen kryptiske meldingen: "12/21/06 : Happy Holidays! This one is a guilt-free download. (shhhh - I didn't say that out loud). If you know what I'm talking about cool." Den samme piratebay-brukeren hadde tidligere lagt ut tre "best of" samlinger kalt Definitive NIN - The Singles (Seed 2), Definitive NIN - Deep Cuts (Seed 3) og Definitive NIN - Quiet Tracks (Seed 4). Disse har sammen med DVD'en Collected (Seed 1) fått "Seed"-nummer, j.f. "Halo"-nummerene som resten at NiИs offisielle utgivelser har fått. Seed 2 og Seed 3 er nå borte fra piratebay, men brukeren finnes fortsatt her.

Nå bryter jeg kronologien litt, men jeg vil helst avslutte med selve albumet.
I 1999 (litt etter utgivelsen av The Fragile)hadde Trent Reznor en liten feide med frontmannen i Limp Bizkit, Fred Durst. Reznor uttalte flere ganger hvor sterkt han mislikte Fred Durst og Limp Bizkit, og han sa bl.a. i et intervju; "[Limp Bizkit is] music for illiterate apes" og "Fred Durst can surf a piece of plywood up my ass".
Dette resulterte i sangen "Hot Dog" (fra Chocolate Starfish and the Hotdog Flavored Water) der Fred prøver å ta igjen, men mer eller mindre setter den siste spikeren i kisten sin i stedet. Teksten er en slags parodi på Closer, og her er et utdrag:
"Ain't it a shame that you can't say fuck,
Fucks just a word and it's all fucked up,
Like a fucked up punk, with a fucked up mouth,
Nine inch nails'll get knock the fuck out..."

"...You wanna fuck me like an animal,
You like to burn me on the inside,
You like to think that I'm a perfect drug,
Just know that nothin you do, will bring you closer to me..."
Du kan du høre "Hot Dog" her.

I 2001 ble filmen Lara Croft: Tomb Raider (burde vel være kjent for de fleste) gitt ut, der har jammen meg sangen "Deep" sneket seg inn! Skrevet spesielt for filmen, og med video. Selv om den er gitt ut to år etter The Fragile, syns jeg den allikevel passer inn i den samme perioden, og derfor bør være med i del fire. Det er min egen subjektive mening ut fra "sounden" på sangen, og ikke nødvendigvis et fasit-svar.
På youtube var jeg så heldig å finne en "making-of" av "Deep" som avsluttes med den offisielle videoen, så da passer det godt med enda en video!

The Fragile

Jeg ombestemmer meg ganske ofte, men jeg tror at The Fragile (Halo 14) er favorittalbumet mitt av Nine Inch Nails - helt sånn egentlig. Vi er nå helt inne i det jeg vil kalle den "digitale" perioden til Nine Inch Nails (som vi fortsatt er i nå). The Fragile er et mesterverk, det er det ingen tvil om. Albumet fikk stort sett flotte kritikker da det kom, og jeg forstår ikke at det ikke fikk noen særlig kommersiell suksess. Greit nok, det ligner ikke på The Downward Spiral, men det betyr jo ikke at det er dårlig - snarere tvert i mot!
I motsetning til tidligere utgivelser, vil jeg påstå at The Fragile er mye mer tilgjengelig for den gjengse lytter. De færreste vil kunne kalle The Fragile for "bare støy", mens det nok er tilfellet for det meste som kom før (dette gjelder da altså folk som kan finne på å kalle noe for "bare støy").

The Fragile er fordelt ut over to CD'er - "left" og "right". Albumet er også utgitt på Vinyl og kassett (*shrugs*). Albumet baserer seg i stort grad på det som kalles "soundscapes", altså - sangene føles som store landskap, både på måten de spilles på, og alle de forskjellige lagene (for de er det mange av!) som sangene er består av - noe Trent senere tok helt ut i Ghosts I-IV.

Tekstene på The Fragile er en fortsettelse av tekstene på The Downward Spiral, og omhandler "things falling apart" - og hvorfor ikke bruke Trents egne ord egentlig?;

"I wanted this album to sound like there was something inherently flawed in the situation, like someone struggling to put the pieces together. Downward Spiral was about peeling off layers and arriving at a naked, ugly end. This album starts at the end, then attempts to create order from chaos, but never reaches the goal. It’s probably a bleaker album because it arrives back where it starts—[with] the same emotion.” The album begins “Somewhat Damaged” and ends “Ripe [With Decay]" - TR

"There's a general theme to the album of systems failing and things sort of falling apart. In keeping with the idea of making everything sound a little broken, I chose stringed instruments because they're imperfect by nature" - TR

Det jeg kanskje liker best ved The Fragile, er hvor fantastisk kompliserte og komplekse alle sangene er, samtidig som de egentlig har en ganske enkel og elementær oppbygging. På akkurat det punktet har jeg enda ikke hørt noenting som er i nærheten av The Fragile - ikke en gang fra Trent Reznor selv. Hver eneste lille lyd, nærmest ubetydelig i seg selv, virker så godt bearbeidet og gjennomtenkt at det rett og slett er ren nytelse å høre på. Selv de jeg kjenner som ikke kan fordra sjangeren, ser seg nødt å være enige i at dette er et utrolig godt gjennomført arbeide, og kanskje her bedre enn alle andre album, viser Trent Reznor frem sin musikalske genialitet!

Før albumet kom, ble "The Day the World Went Away" (Halo 13)gitt ut som singel. Andre singler fra albumet var; "We're in This Together" (Halo 15), "Starfuckers, Inc." og "Into The Void". Sistnevnte var også på soundtracket til horror-filmen Final Destination og teksten i sangen går bl.a. "...pictures in my head of the final destination".

Når jeg forsøker å sette ord på hva jeg syns om sangene på dette albumet, kommer jeg alltid til kort. Det blir helst korte ufullstendige setninger som; "åh! Hør på det der da!", "og så bare mmm liksom", "og så pianoet", "og så bare..." og ,"og den derre lyden *peker* - oh!" (armbevegelser blir også brukt hyppig).
Men, nå skal jeg gjøre et forsøk, men det blir selvsagt meget meget subjektivt (what else?)

Left:

1. Somewhat Damaged
   Jeg liker hvordan denne lag på lag bygger seg mer og mer opp (alltid vært en stor fan av progressiv musikk!) og hvordan intensiteten av sangen øker etterhvert, men det jeg virkelig liker ved denne, er den fantastiske overgangen til "The Day the World Went Away". Allerede her kan man tydelig se hvor presist sammensydd dette albumet er! Spol tilbake og hør overgangen én gang til - flott, er det ikke?!
2. The Day the World Went Away
   Dette er en nydelig sang. Den er helt fantastisk. Det er ganske vanskelig å sette ord på det egentlig. Sangen har ingen form for perkusjon, men den har av alle ting en mandolin og begge deler er med på å gi sangen et helt spesielt særpreg. Du blir først møtt av en vegg med "distorted" gitar - ikke at det er uvanlig, men hvis du lukker øynene kan du se denne abstrakte veggen! Sangen roer seg helt ned til verset. Teksten er sårt nydelig sunget, og ryktene sier at teksten handler om Trents døde bestemor. Sangen har ingen fast form, snarere bare en utvikling som ender opp et klimaks i en "nanana" del der "distorted" også kommer tilbake.
   Det finnes flere versjoner, men jeg vil spesielt anbefale to av dem.
   Den ene er på bonusdisken til And All That Could Have Been - Still, og er en nydelig pianodominert akustisk utgave, som jeg er sikker på at alle vil like - enten man liker NiИ eller ikke!
   Den andre utgaven er Quiet-utgaven. Den er også ganske pianodominert, men det er mye mer av de "flytende" lydene. Hele strukturen på sangen er endret. Jeg er spesielt glad i et område i sangen, omtrent etter tre minutter, der i tillegg til den "vanlige" vokalen, kommer det enda et lag med vokal som nærmest blir ropt ut, men er "pakket inn i vatt". Quiet-versjonen er min favoritt at alle disse versjonene, men helt først i sangen, omtrent de 50 første sekundene, er det en irriterende messing som det er like greit å hoppe over.
   Selv om dette var en singel, er det ingen musikkvideo. Det ble opprinnelig laget en, men den ble skrapet. Det har i senere tid dukket opp enkelte bilder og klipp fra den tenkte musikkvideoen, men ikke noe mer enn det. Ryktet tilsier at videoen ble for personlig for Trent, og at han derfor stoppet den.
3. The Frail
   En rolig flytende pianodominert instrumental overgang - jeg er selvsagt solgt!
4. The Wretched
   Det er noe med måten Trent synger på i denne sangen (spesielt i versene) som gir følelsen av at han helt oppriktig er forbannet. Han freser rett og slett! Jeg er [selvsagt] spesielt glad i det mørke pianoet i denne sangen.
5. We're In This Together
   Nok en sømløs overgang - denne gangen til det som kanskje er min favoritt av alle NiИ-sanger. Alt ved denne sangen er perfekt. Miksen, produksjonen, melodien i seg selv - ALT! Den er ren nytelse å høre på. Ingenting slår denne sangen. Den har gitarsoloer, som er ganske sjeldent til NiИ å være og den har "rett" lengde ikke minst (over sju min.) - og det hele avsluttes med en fantastisk piano-outro, den outroen er så fantastisk at jeg ikke kommer over det! Det er så flott hvordan alle andre lyder etterhvert blir plukket fra hverandre og kvelt samtidig som pianoet et krystallklart. Hele sangen er fantastisk energisk. Når jeg hører den river energien i meg... ahhh - ordene svikter meg! Video!

   Videoen mangler omtrent ett minutt, og det er egentlig ganske synd, så her finner du hele sangen i en "fanmade" video (med spoilers fra filmen Silent Hill)

6. The Fragile
   Dette er tittelsporet til albumet. I denne kommer industrien litt tilbake. Rett nok er det en ganske rolig sang, men den har noe "klirring" som kan minne litt om en maskin, faktisk minner den meg om disse fra Star-Wars. Refrengene er fantastisk oppbygd med flere lag med vokal som passer meget bra sammen, og hele sangen ender opp i et slags klimatisk katharsis, og glir perfekt over til neste sang.
7. Just Like You Imagined
   Dette er en ren instrumental sang, men den er allikevel ganske energisk. Tidlig i sangen er det en helt vannvittig pianosolo, og tro meg - det han spiller der er vannvittig vanskelig, de løpene er det ikke hvem som heltst som klarer å spille!
   Denne sangen ble brukt i reklamen til filmen 300 (som anbefales på det sterkeste!) - iallefall på MTV etter det jeg husker. Det var to versjoner av reklamen, den med denne sangen, og en annen med "Knights of Cydonia" av Muse. Jeg fant ikke reklamen noe sted, men det lå en ganske bra laget "fanmade" video med klipp fra 300 - i tilfelle du ikke allerede var overtalt til å se den filmen! ;)
   Jeg syns klippene fra 300 virkelig fremhever hvor episk denne sangen er! Dessverre er pianosoloen klippet bort, men det får heller stå til:

   Mens jeg lette etter den forrige videoen, fant jeg en annen som viser Trent og gjengen mens de øver inn denne sangen, så da syns jeg den også burde få være med ;)

8. Even Deeper
   Denne husker jeg at vi brukte på en elendig laget (med vilje faktisk) film på videregående. Plotet var omtrent noe i denne duren; en fyr kverker hele familien sin på grunn av at faren drakk siste rest av appelsinjuicen (han kverker dem forøvrig til "You Know What You Are". Dette sporet blir brukt når jeg er med i filmen som bol-langer (vepsebol faktisk! [men jeg holdt selvsagt over "vepse"] ). Det er en ganske mørk og sakte sang, så jeg syns den passet bra til konteksten :P
9. Pilgrimage
   Dette er en ganske "creepy" sang egentlig. Den begynner med "heftige" gitarriff, men ender plutselig opp i noe som kan minne om en tysk marsj fra 2. verdenskrig. Man hører også gjennom sangen en jublende folkemasse. Når jeg hører denne, og den endrer seg til "nazi-marsjen", er det litt sånn "hva i alle dager er det jeg har hørt på?!".
   Sangen representerer hovedpersonen på albumet sin indre kamp, men som til slutt går i dass - for å si det rett ut :P
10. No, You Don't
    En mer aggressiv sang igjen, både i tekst og utførelse - kanskje som et direkte resultat av kampen i forrige sang.
11. La Mer
    Tittelen er fransk, og betyr "Havet" eller "Sjøen". Hele sangen baserer seg rundt tre toner spilt på piano. Teksten i denne blir ikke fremført av Trent, men av den kvinnelige vokalisten Denise Milfort - alt sammen på fransk.
12. The Great Below
    Dette er avslutningen på Left (disk 1). Sangen bygger seg opp, eller- flyter (den basere seg til dels på melodien fra "La Mer") mot et klimaks, men den bygger seg brått ned og fortsetter med en monoton messing av ordene "I can still feel you, even so far away". Klimakset i denne sangen er virkelig flott - og veldig vanskelig å sette ord på :P

Right:

1. The Way Out is Through
   Denne begynner ganske rolig, men bygger seg veldig opp - akkurat slik vi liker det med andre ord! Sangen roer seg helt ned til det bare er et piano som spiller, over noen slags bakgrunnslyder, som til slutt endrer seg (på en måte jeg er ganske begeistret for) og glir perfekt over til neste sang.
2. Into the Void
   En ganske ordinært oppbygd sang egentlig. Denne var som nevnt på soundtracket til Final Destination. Hvis jeg ikke husker helt feil, spiller en eller annen "bad guy" sangen i bilen sin (men det er lenge siden jeg så filmen, så jeg kan ta feil!). Sangen slutter med et ganske flott oppbygd "kor" - veldig flott faktisk! Ganske uvanlige instrumenter i denne, til NiИ å være iallefall.
   Denne er også et slags ekko av "La Mer". De første notene i denne sangen er bl.a. de samme som blir spilt på piano i "La Mer". Denne har også en musikkvideo som viser mange nærbilder av Trent mens han fremfører sangen. Jeg liker ikke videoen, så den får du finne selv! :P
3. Where is Everybody?
   Også i denne blir "koret" som er ganske vanlig på dette albumet brukt - og som vanlig med stor suksess. Som vanlig er det også en finfin overgang til neste sang!
4. The Mark Has Been Made
   En flytende instrumental sang, som senere bygger seg opp til å bli ganske intens. Mot slutten av sangen kommer det som opprinnelig er introen til "10 Miles High", men på CD-utgaven mangler denne sangen, den finner du bare på vinylutgaven. Synd egentlig, ettersom det er en ganske god sang. Den frir i mye større grad til tidligere NiИ-perioder, så den er kanskje kuttet ut fordi den ikke passer til "feel'en" på dette albumet. Som man kan gjette, et "10 Miles High" en ganske aggressiv sang.
   Det mangler også en annen sang på CD-utgaven - "The New Flesh", som opprinnelig kommer som spor 8 på Right - etter "Complication".
5. Please
   Ikke så mye å si om denne egentlig - det meste er allerede sagt, men teksten er ganske fin da ;P
6. Starfuckers, Inc.
   Kanskje hele albumets mest aggressive sang. Den ble opprinnelig skrevet mot Marylin Manson da Trent og han kranglet som verst, men ble senere omskrevet til "Starsuckers, Inc" da de ble venner igjen, og Manson er med i videoen til denne. Produksjonen på denne er eksepsjonelt god, spesielt hvordan vokalen på begynnelsen er laget. Vokalen er blandet sammen av mange forskjellige opptak, som opprinnelig var en parodi på hvordan Marylin Manson aldri klarte å synge en sang på bare ett opptak.
   Videoen går ganske hardt ut mot enkelte andre artister (bl.a. Fred Durst). Trent står blant annet og kaster steiner på tallerkner med bilde av flere andre artister og knuser dem. Teksten er også ganske "harsh".
   Linjen "you're so vain, I bet you think this song is about you" har en gang blitt brukt i web-tegneserien Questionable Content - der karakteren Faye sang den på en karaoke-bar - bare en liten "by the way" :P (nei, jeg klarte ikke å finne stripen...)
   Veien som vises på begynnelsen er en liten referanse til den tidligere nevnte filmen Lost Highway, som begynner og slutter på samme måte.

   
   Her er en liten kommentar Trent hadde i denne sammenhengen ;)

7. Complication
   En instrumental sang, meget god selvsagt, men det meste er sagt allerede.
8. I'm Looking Forward to Joining You, Finally
   En ganske rolig sang. Sangen i seg selv, selv om den er rolig, virker ganske aggressiv, mens teksten står i sterk kontrast til dette. "...sweet smell of sunshine...". Denne er dedisert til Trents døde bestemor Clara.
9. The Big Come Down
   Denne har en ganske uvanlig rytme spilt på akustisk gitar, og den legger etterhvert flere og flere lag på sangen. Refrengene er ganske fine!
10. Underneath It All
    Denne er også et slags ekko av tidligere sanger på albumet, iallefall teksten. Den bygger seg etterhvert opp til nærmest episke dimensjoner med "koret" som er så typisk for dette albumet, før den til slutt alt bortsett fra vokalen forsvinner.
11. Ripe (With Decay)
    En ganske mørk sang. Etterhvert begynner et slags kaos der alle instrumentene spiller villt og uharmonisk, før det ender opp i et klimaks, og alt blir stille. Etter at pianoet (og stort sett alt annet) har forsvunnet, hører man lyden av fluer og "With Decay" delen begynner. Denne bygger seg også sakte men sikkert opp, men når aldri noe klimaks og stopper brått.
    Dette er et slags bilde på hele albumet, der hovedpersonen prøver først å få alt til å ordne seg i en kamp, for deretter å mislykkes - for der igjen å prøve på nytt, men gi opp før han oppnår noe.

The Fragile ble etterfulgt av turneen the Fragility Tour, og når den var over gav NiИ ut et remiks-album kalt Things Falling Apart (Halo 16), som inneholder remikser og "outtakes" fra The Fragile. Dette var i 2000. I tillegg er det en cover av Gary Numans "Metal" inkludert på CD'en.
I 2002 ble The Fragile-eraen avsluttet med utgivelsen av And All That Could Have Been, som er en live-CD og en (dobbel) live-DVD (som ble solgt separat). AATCHB viser opptredener og "behind-the-scenes" fra the Fragility turneen. Det ble også utgitt en "limited edition" med CD-en Still, som er flere av NiИs sanger i nedstrippede rolige versjoner. OG jeg avslutter likesågodt denne perioden med en av de sangene. Nydelige "And All That Could Have Been", som var ny for dette albumet.

• En primer lugar, porque me parece un tipo con unos planteamientos la mar de interesantes. Por ejemplo, toma en consideración el riesgo de creer a pie juntillas ese paradigma del márketing que reza "la orientación al cliente lo es todo". Y muchos dirán: "pues claro, ¿existe acaso alguna alternativa a este planteamiento?"
• Entramos entonces en el segundo punto, que es el análisis de algo que yo llamaría -atrevido que soy- antimárketing. Que nadie me malinterprete, no se trata de obviar todos los principios "marketinianos"... pero sí ése que dice "Client is King". Gente como Steve Jobs o Madonna lo hacen. ¿Madonna? Pues sí, tal y como aclara este artículo de MárketingDirecto.com, basándose en los postulados del Sr. Brown.

Por deformación profesional la combinación música & márketing despierta mi curiosidad. Desde luego el caso de Madonna me parece un gran ejemplo, ya que es una auténtica maestra en reinventarse y en sacar partido de las polémicas que genera con su actitud -supuestamente- transgresora. ¿Más ejemplos? ¿Qué tal Marilyn Manson o Sopor Aeternus? La verdad es que se me ocurren muchos otros dignos de análisis sin hacer grandes esfuerzos (Kiss, Rammstein, etc.).

¿Sugerencias adicionales?

Escuchando: Veni vidi vici - Sturmast

Tracklist

La sperimentazione è uno dei momenti-cardine della vita di un artista. Molti si accontentano di una ed unica strada compositiva, dopo averne accertato il funzionamento negli ambiti commerciali; altri, invece, mandano a quel paese le logiche di mercato, imbracciano strumenti particolari (elettronici e non), e sperimentano, lanciandosi in spericolate composizioni o magiche jam session, esplorando sonorità innovative e ricercate, battendo strade nuove. L’indimenticato Lorca di Tim Buckley ne è un lampante e stratosferico esempio, come pure la meravigliosa The End dei Doors, che qualcuno descrisse come “una seduta analitica messa in rock”.
A questo punto veniamo al dunque, e cioè a Ghosts I-IV, ultimo lavoro dei Nine Inch Nails. Trent Reznor è stato uno dei pionieri dell’heavy metal moderno, colui che è riuscito a portare l’industrial metal al grande pubblico fondendo i Ministry con una sana dose di hip hop. Trent Reznor, c’è da dirlo, è anche un buon compositore, nonché un ottimo polistrumentista: quindi, prima o poi, da lui ci si aspettava un album di esplorazione che fosse tanto naif quanto geniale.
Ecco, dopo l’ascolto dell’ultimo disco viene da porsi una domanda: cosa significa tutto questo?? Ghosts I-IV è un susseguirsi di trentasei (sissignori, trentasei) tracce strumentali (divise in quattro parti da nove tracce ciascuna) che spaziano dall’industrial al dark ambient all’ambient semplice senza una definita soluzione di continuità. In definitiva, in quasi due ore di musica il buon vecchio Trent percorre territori definiti da echi di Tim Buckley (in particolare quello del succitato Lorca) a sonorità accostabili al Brian Eno degli anni ottanta e (udite udite) melodie pianistiche che ricordano quasi i Sigur Ròs, passando attraverso l’ambient più discotecaro (la prima Björk) a quello più intimista (i No-Man di Steven Wilson, le Amiina). La pecca è che il tutto accade con l’impressione di ritrovarsi davanti un’accozzaglia di idee senza capo né coda, un passaggio dal bianco al nero, da una traccia all’altra, senza sfumature, diretto e quasi fastidioso. Sembra musica campata in aria: la volontà c’è, ma manca lo stile e, indubbiamente, un po’ di modestia (troppo spregiudicato, appesantito, barocco). Neanche la co-presenza alla produzione di Alan Moulder (Depeche Mode, The Smashing Pumpkins, The Jesus and Mary Chain) e la comparsata di Adrian Belew (fra gli altri, chitarrista di King Crimson e Frank Zappa) riescono a sollevare questo lavoro, per il sottoscritto insufficiente. Come se non bastasse, la mattanza non finisce qui: nei prossimi mesi dovrebbe vedere la luce altra farina dello stesso sacco: aspettiamoci, pertanto, Ghosts V, Ghosts VI e Ghosts VII, sperando che i Nine Inch Nails e (soprattutto) il loro carismatico leader factotum di stanchino presto.

Trent Reznor, una decina d'anni fa, ha portato alla ribalta il reverendo Manson: gliel'abbiamo perdonato... gli perdoneremo anche questo?

Voto: 4,5

Is it evolution, baby?

Charlie Brown 666

Formatia finlandeza Nightwish a anuntat noi date de concerte, pe care le va sustine in aceasta toamna, in Statele Unite.

Acestea sunt urmatoarele:

Aug. 29 - Philadelphia, PA @ The Trocadero
Aug. 30 - Worcester, MA @ The Palladium
Sep. 04 - Cleveland, OH @ Agora Theater
Sep. 05 - Detroit, MI @ Harpos
Sep. 09 - Seattle, WA @ Showbox SoDo
Sep. 10 - Portland, OR @ ROseland Theater
Sep. 12 - San Francisco, CA @ The Fillmore
Sep. 13 - Los Angeles, CA @ The Wiltern
Sep. 14 - Phoenix, AZ @ Marquee Theater
Sep. 16 - Dallas, TX @ Palladium Ballroom
Sep. 17 - Austin, TX @ La Zona Rosa
Sep. 19 - Houston, TX @ The Meridian
Sep. 20 - New Orleans, LA @ House of BLues
Sep. 21 - St Petersburg, FL @ Jannus Landing
Sep. 23 - Knoxville, TN @ The Valarium
Sep. 24 - Charlotte, NC @ Tremont Music Hall
Sep. 26 - Baltimore, MD @ Rams Head Live!

Dintre acestea, urmatoarele vor beneficia si de o sesiune de meet-and-greet cu fanii:

Aug. 29 - Philadelphia, PA @ The Trocadero
Aug. 30 - Worcester, MA @ The Palladium
Sep. 04 - Cleveland, OH @ Agora Theater
Sep. 12 - San Francisco, CA @ The Fillmore
Sep. 13 – Los Angeles, CA @ The Wiltern
Sep. 17 - Austin, TX @ La Zona Rosa

Serj Tankian s-a imbolnavit

Solistul Serj Tankian a fost nevoit sa amane turneul european care trebuia sa debuteze pe 1 aprilie in Marea Britanie, din pricina faptului ca s-a imbolnavit.

Mai multe amanunte despre starea sanatatii artistului nu sunt disponibile momentan. Serj Tankian le-a cerut scuze fanilor care asteptau acest turneu si le-a promis ca va reprograma toate concertele. Formatia System Of A Down se va reuni cu ocazia editiei din acest an a festivalului Coachella Valley Music & Arts, care va avea loc intre 25 si 27 aprilie in California.

Formatia a luat o pauza de la sfarsitul anului 2006, perioada in care atat solistul Serj Tankian,cat si chitaristul Daron Malakian si bateristul John Dolmayan s-au ocupat de proiecte solo.Trupa nu a comunicat inca nimic oficial, componentii System Of A Down anuntandu-si insa fanii ca le pregatesc o surpriza in acea perioada.

[ar fi bine sa se reuneasca, ador SOAD :) ]

Primele detalii despre Stufstock 2008

Cea de-a VI-a editie a festivalului Stufstock, din 2008, va avea loc intre 14 si 16 august, la fel ca si in ceilalti ani, in Vama Veche, au anuntat organizatorii evenimentului, informeaza Gandul in pagina electronica.

La fel ca in ultimele doua editii, festivalul se va desfasura in complexul Marina Park din VamaVeche. Printre cele 40 de trupe care au cantat la Stufstock in 2007 se numara The Dandy Warhols, Toy Dolls si Cradle of Filth.

Festivalul Stufstock a fost initiat de miscarea "Salvati Vama Veche", constituita dupa prima editie a festivalului in Asociatia Pentru Conservarea Ariilor Protejate Bio-Cultural.

Trupa Byron va sustine un concert in Bastionul Macelarilor din cetatea medievala Targu Mures, pe data de 3 aprilie.

In cadrul acestui spectacol, formatia ii va avea ca invitati speciali pe Alexandru Andries si Paula Seling.

Fosta sotie a lui Marilyn Manson, dansatoarea exotica Dita Von Teese, a declarat ca drogurile au fost unul dintre motivele pentru care s-a despartit de rocker. Casnicia dintre cei doi a luat sfarsit in decembrie anul trecut. Intrebata de cei de la New York Times care sunt lucrurile bune ce au urmat dupa divortul sau, Von Teese a raspuns: "Foarte multe. Ma bucur ca am scos drogurile din viata mea. Una dintre extravagantele pe care mi le-am satisfacut dupa ce m-am mutat a fost sa imi cumpar un aragaz roz si un frigider in stilul anilor 50".

cine ar fi crezut :)) eu o vedeam mai crazy chiar decat Marylin... :D

Biletele pentru festivalul NoiseFun se pun in vanzare incepand de astazi, 1 aprilie, in Reteaua Diverta si in Club Fire.
Pana la data de 15 aprilie, pretul biletelor este de 30 RON. Dupa aceasta data, biletele vor putea fi achizitionate la pretul de 40 RON. Formatia olandeza de hardcore Born From Pain va concerta in cadrul NoiseFun Festival Romania, care va avea loc pe data de 4 mai 2008 la Arenele Romane.
Alte formatii anuntate pana in prezent sunt Ignite, Death Before Dishonor, Burn The 8 Track, Coma.

[Vine vara, bine-mi pare, concertele rock vor fi in floare :D..... >: ) ]

Del 1

Del 2

Akkurat nå hører jeg på Hail To The Thief (takk til radiohode der ;) ), kanskje ikke det beste å lytte til når jeg skal plukke opp igjen tråden på Nine Inch Nails, men det får heller være. :P
Jeg ser at det er hele 32 unike brukere som har søkt på "nine inch nails obskur" den siste tiden, og selvgod som jeg er, så har jeg gått ut i fra at det var denne føljetongen som var i tankene, og derfor føler jeg at det nå er på høy tid med neste del.

Før jeg setter i gang vil jeg kommentere bildet jeg har satt inn øverst her. Navnet til Nine Inch Nails er det litt uvisst hvor kommer fra, men det er tre muligheter, den ene, som blir vist på bildet, er at et rykte sier at spikrene som ble brukt til å feste Jesus på korset var 9 inch.
Rykte nr. 2 - det er snakk om "neglene" [hansken] til Freddy fra A Nightmare on Elm Street filmene
Rykte nr. 3 - det betyr rett og slett ingen ting! :P (dette er vel det eneste av disse ryktene jeg har sett direkte sitat fra Trent Reznor på, men han har visstnok nevnt disse andre tingene også)

Jeg var vel nå kommet forbi Fixed, så nå begynner The Downward Spiral-æraen, men før jeg går igang med selve albumet vil jeg ta med en annen ting som jeg valgte å vente med i sist post. I 1992 startet Trent Reznor og John Malm Jr. (daværende Nine Inch Nails manager) et plateselskap. Dette fikk navnet Nothing Records, og fra det ble startet, til det ble oppløst i 2004, var det på denne "labelen" at alle platene til NiИ.
Trent plukket også opp en til da helt ukjent artist på selskapet. Hans navn var/er Brian Hugh Warner. Dette var i 1993, og i 1994 produserte Trent debuten til Brian. Jeg er rimelig sikker på at alle egentlig kjenner til denne artisten, de fleste har mange meninger om ham (selv er jeg absolutt ikke begeistret). Bland navnet til en seriemorder og en berømt skuespiller så har du ham - ingen ringere enn Marylin Manson.
Manson har jeg lest særdeles lite om, og har ingen interesse av det heller. Men! Ut fra det lille jeg har lest, så begynte Reznor og Manson på et eller annet tidspunkt å krangle. Feiden dreide seg om hvem av dem som solgte mest, og gav mest pr. til Nothing Records (litt patetisk etter min mening). Dette resulterte bl.a. at Trent på et senere album (The Fragile) gav ut en sang rettet mot Manson kalt "Starfuckers, Inc." (tenker jeg lar tittelen tale for seg :P )
De ble til slutt venner igjen, og gav sammen ut (skal vi kalle det en parodi?) "Starsuckers, Inc."
Jeg får la det være kortversjonen...

Året er 1994, og vi kaster oss nå inn i det neste albumet - The Downward Spiral!
I forkant av albumet ble singelen "March of the Pigs" gitt ut (Halo 7), og første video ut får da bli denne ;)
Dette er et slags live-opptak av sangen, og ut fra Trents oppførsel, tror jeg at vi kan slå fast at kosepulver/piller er innvolvert :P - Shoot!

Jeg syns det er litt morsomt med hun damen som kommer springende for å snakke med (/til?) ham etter første gangen mikrofonen blir kastet i gulvet ^^
The Downward Spiral var det albumet som satte Nine Inch Nails på kartet, mye på grunn av videoen til kanskje den mest kjente singelen fra albumet "Closer" som er regissert av Mark Romanek (One Hour Photo, "Scream" - Janet & Michael Jackson, "Hurt" - Johnny Cash [også David Bowie, Linkin Park, Audioslave, No Doubt, Coldplay, osv. videoer - liste her] ). Teksten i sangen bremset vel heller ikke populariteten - "I wanna' fuck you like an animal...". Sjokk selger, og både video og tema i teksten sjokkerte stort da "Closer" ble gitt ut.
Så da er det vel like greit å snurre film! ( hvis du tåler den slags da :P - og legg merke til, not safe for work!)

Griser er forøvrig et tema som går igjen på albumet, både i tekster og videoer...

Denne gangen har jeg litt mer å skrive om hver enkelt sang, så jeg tar en gjennomgang

1. Mr. Selfdestruct
Dette er vel kanskje albumets mest intense sang. Slik jeg oppfatter teksten er det en personifikasjon av fristelsen, eller noe i den duren, og overgivelse til fristelsen = selvdestruksjon(?). Dette er en sang jeg hører ganske ofte på, stort sett hver eneste gang er er mektig irritert over noe (les fly forbannet) er denne en av de første som blir spilt. Det er meget situasjonsbetinget, men et meget sterkt spor.
Lydene helt først er samplet fra filmen THX 1138 (George Lucas), og kommer fra en scene da en mann blir slått av en fengselsvakt.

2. Piggy
Ikke så mye å si om denne sangen egentlig. Albumet roer seg betraktelig ned, og jeg føler at sangen fungerer som et slags avbrekk etter den forrige sangen, som man trenger også?
Teksten koker vel mer eller mindre ned til "Nothing can stop me now, 'cause I don't care anymore", og dette blir gjentatt stort sett gjennom hele sangen. Behagelig lytting i albumsammenheng (-og konsert vil jeg tro)
Trommene mot slutten er forøvrig et av de få forsøkene til Trent på "live"-tromming på et album.

3. Heresy
Her skrus tempoet opp igjen, og aggresjonen blir igjen mye mer synlig. Denne kan man vel definere som en protest mot kristendommen, som også tittelen henspiller på. Ikke albumets sterkeste spor, men det funker (nå hørtes jeg mer negativ ut enn jeg egentlig er :P )

4. March Of The Pigs
Denne var det jo video av over, så jeg sier ikke mer om denne...
Bortsett fra en liten morsom ting for de som er musikere (ok, dette er lagt til i ettertid :P) hvis du regner og teller litt (som du så definitivt må!) går denne ikke i vanlig 4/4 takt, men i 29/8! :D

05. Closer
Omtrent nå plukker jeg opp denne artikkelen igjen etter å ha latt den ligge en stund, men jeg mener at jeg har skrevet nok om denne også ;)
Jeg digger forøvrig den pulserende "beaten" i sangen. Dette er den ultimate vorspielsangen etter min mening! (Allsang noen?)

06. Ruiner
Denne er en av mine absolutte favoritter på denne platen. I korte trekk (og av mangel på norske ord :P), så elsker jeg den "gloomy" introen som deretter glir over i de mektige synth-akkordene. Denne sangen er nær perfeksjon (til sitt bruk selvfølgelig). Og den gjør noe som jeg virkelig elsker at intense (/tunge) sanger gjør; den roer seg helt ned et lite parti, før den gradvis bygger seg opp igjen, og bare får det som er intenst, til å føles enda mer... jah... intens! Dessuten, i denne kan du høre maskina gå (jeg er spesielt begeistret for NiИ sangene som faktisk bruker dette elementet - det er jo industrial-metall!)
Det er vanskelig å beskrive, men denne sangen "treffer" meg på en måte, kanskje er det teksten, kanskje er det melodien, eller kanskje en kombinasjon, men uansett hva det måtte være, for jeg klarer ikke beskrive det selv, så er denne en av mine absolutte favoritter av Nine Inch Nails, ikke bare på dette albumet, men gjennom hele karrièren.
Såh... den må nesten høres (men man bør jo helst laste ned/kjøpe albumet og få det i skikkelig lydkvalitet!)

07. The Becoming
På tross av at det gjennom hele sangen er noen skriker i bakgrunnen, oppfatter jeg denne nærmest som et avbrekk etter den forrige sangen, denne blir også mer intens etterhvert (jeg burde finne nye adjektiver!), og som den forrige, har den noen partier der den roer seg helt ned, denne gangen til bare akustisk gitar og vokal, og jeg er som vanlig meget begeistret.
Digger forresten den hurtige gitarspillingen (og fasett øh... vrælingen?) helt mot slutten rett før den roer seg ned.

08. I Do Not Want This
Dette er også et meget sterkt spor (rett nok vil jeg si det om alle, menmen...). Den begynner på omtrent samme nivå som "The Becoming", og holder seg der før den brått skifter til å bli ganske så "tung" i refrenget, for så å roe seg ned igjen til neste vers - and so on... Denne nærmest schizofrene oppbyggingen gjennom sangen er meget virkningsfull, og passer ganske bra til teksten, som også er ganske så schizofren. Av en eller annen grunn faller ordet lunefull meg inn...

09. Big Man With A Gun
Fun fact: Den snodige lyden som sangen begynner med, en en "distorted" sample av en mann som får/har orgasme i en pornofilm :P
Absolutt ikke en svak sang, men kanskje albumets svakeste, selv om den er ganske intens (litt lei av det ordet egentlig nå :P), så virker det på meg som om "Shoot Shoot Shoot Shoot" biten som blir sunget i fasett, fremstår som litt... sukkersøt. Sangen er nå uansett ikke lenger enn halvannet minutt...

10. A Warm Place
Dette er en instrumental sang som skiller seg radikalt fra resten av albumet. Denne er rett og slett nydelig, og et tydelig frempek mot det lydbildet som er på The Fragile, og kanskje et enda større frempek til aktuelle Ghosts I-IV. En ting er sikkert, denne får du ikke lov av meg til å høre annet enn i skikkelig lydkvalitet!

11. Eraser
Denne er også mer eller mindre instrumental, først i siste 1/4 av sangen kommer vokalen inn, men oppbyggingen gir den vokale delen en så stor effekt at det nesten ikke finnes maken! Dessuten så er det en fin fin forberedelse på det dystre mesterverket som kommer i neste spor.
Her falt det meg også inn et ord; Monumental

12. Reptile
Albumet er kanskje proppfullt av sterke sanger, og gode tekster, men det er ingen som er i nærheten av denne. Det er her du virkelig hører den skitne fabrikken som går, og virkelig kan se for deg de mørke krokene, rotter som løper omkring i skyggene, og noe udefinerbart ond like utenfor synsfeltet. Black-metal folkene kan spille så fort som de orker, brøle til malingen skaller av, blø til de blir blå, i det hele tatt - leke onde, men hvis du virkelig føler denne sangen så dypt som den kan , er det ingenting som er mørkere og dystrere. Jeg ville heller ha møtt på en naglemann any day fremfor Trent Reznor da han skrev denne! Dette er ondt, men i motsetning til black-metal-type folk, så blir det ikke sagt noe om hvor ond og farlig han er, det er måten han klarer å fremstille sitt eget sinn på, som gjør det så mye mer skremmende enn noe annet jeg har hørt. Spesielt dissonansen som smeller inn i gitaren etter refrengene er effektfull. I denne kan du altså (kanskje i størst grad av alle sangene) høre maskinen gå, hvis jeg ikke husker helt feil, kommer disse maskinlydene fra filmen Nekromantik. Jeg syns denne sangen fortjener to videoer! Den første blir sangen slik den er på albumet, og den andre, blir live sammen med David Bowie (stemmen hans passer faktisk utrolig bra til denne sangen, selv om han på en måte virker litt malplassert). Dette er dessverre bare amatøropptak, så hverken lyd eller bilde er spesielt bra, men jeg syns det er litt morsomt å se to artister, som i mine øyne er så langt fra hverandre, opptre sammen.

13. The Downward Spiral
Tittelsporet har jeg ikke så mye å si om egentlig, men alle som hører det, vil sannsynligvis være enige med meg - hvis det er én ting det uttrykker så er det desperasjon. Teksten mumles/hviskes samtidig som han i bakgrunnen roper/skriker.

14. Hurt
Det er en ting som irriterer meg, og jeg føler meg nødt til å påpeke det så ofte som mulig. Absolutt alle har hørt Johnny Cash's "Hurt" ("I hurt myself today..."), og i diverse musikk-diskusjoner har mine samtalepartnere påpekt hvor fantastisk denne siste sangen som Johnny Cash skrev som et oppgjør med fortiden sin, og at det på dem virker som om han måtte få skrevet denne før han kunne dø. (Dette er mer eller mindre sitat, hvis noen skulle lure!)
Men! Johnny Cash skrev ikke denne sangen, den dukket nemlig opp her først allerede i 1994. Det er Trent Reznors såre tekst alle kan, ikke Johnny Cash! Jeg sier det igjen Trent Reznor fra Nine Inch Nails SKREV "Hurt", ikke Johnny Cash!
Nå må jeg selvsagt ta med at jeg syns Johnny Cash sin versjon av "Hurt" er fantastisk, og kanskje til og med bedre enn originalen.
I Cash sin versjon er en liten bit av teksten endret; "I wear this crown of thorns..." er egentlig "I wear this crown of shit...", og Johnny har gitt sangen et mer melodisk preg enn hva den egentlig har. Trent Reznor sin versjonen uttrykker i mye større grad desperasjon enn den versjonen "alle" har hørt, og jeg syns at den virker sårere. Kanskje er det noe med dissonnansen i melodien, jeg vet ikke helt - vurdér selv, siden "Hurt" blir det siste jeg skriver om for idag, og den siste videoen (eller egentlig videoene - først live, så plateversjonen, og til sist i Johnny Cashs versjon).
En virkelig nydelig sang. I alle versjoner...

Del 4

O primeiro é uma excelente montagem do show do Marilyn Mason em São Paulo com o fundo musical da Dança da Manivela.

O segundo passou no Pânico do dia 10/02. Olha o que a pinga faz com o cidadão:

Espero que vocês curtam os vídeos.

My favorite cover artist is, by far, Marylin Manson [this excludes Me First and the Gimmie Gimmies, since that's all they do].  He picks his covers very carefully and does an insane job with them, so you'd think they were his own [covers of his songs, unfortunately, are not quite so artful].

On the other hand, the covers I hear of punk songs make me want to puke. Or punch someone in the forehead.  Or both.

One of punk's main attractions was  the raw, angry energy that inspired the whole thing.

This doesn't quite say "raw, angry energy" to me, with its sing-songy, studio-produced, utterly fake sound:

http://www.dailymotion.com/video/x35jse_anarchy-in-the-uk_music

Det är inte det att jag inte haft något att klaga på. Det är snarare så att jag inte vet hur det ska uttryckas. Även om en text har fritt spelrum så använder den sig av bokstäver. Och mina klagomål kommer ut i brummande läten, slamrigt porslin och en del klassisk rinnande mascara.

(Jag tänker mig att en bloggare/debattör/skribent ska lära sig att känna skillnad på fel i samhället och fel i den egna personen. Denna urskiljningsförmåga kanske jag saknar.)

MEN, vad är grejen med burlesque? Det är inte mycket mer än slapp och ytlig queerteori. Å, vi utmanar det politiskt korrekta. Å, vi tar tillbaka kroppen. Å, vi tar tillbaka rätten att vara sexig. Å, vår gudmoder och förebild är gift med en arenarock-snubbe som provocerar påven men inte så många fler.

Okej, det är fult att dissa folk för vilka dom är ihop med. Jag vet att det är svårt. Men heterosexuella män blir inte bättre på att knulla för att dom tar på en sarong. Dom är dåliga punkt slut. Jag vet inte vart jag skulle komma med detta resonemang.

MEN, jag tröttnade på slapp queerteori för länge sedan. Det är fortfarande inte sexigt med snubbar som kladdar för att dom påstår sig ha lämnat sexismen bakom sig. Det är heller inte sexigt med straight kultur som lånar fjädrar och glitter från den queera världen för att känna sig moderna och avant garde när dom fortsätter odla sin snuskiga köttmarknad.

Straight är det nya snusk.

Vid närmare eftertanke måste jag alltså erkänna att inte bara påven blir provocerad. Det är tydligen så att jag har mer gemensamt med honom än jag trodde. Fan vad pryd jag är.

Mais comme Marylin manson est en pleine tournée (le 11/12 à Forest national ) et que ça cartonne pas trop (les ventes)..j'ai choisi de vous parler de "Black widow" .Et oui Marylin n'a rien inventé d'autres sont passés avant lui..

Moins connu que son grand frère Black Sabbath, le groupe britannique Black Widow distille une musique noire et lourde, loin du flower power. Ce groupe a beaucoup influencé la scène thrash puis death et black.

Sa musique se situe cependant loin du hard-rock, à l'exception de rares incursions. Le groupe joue un rock progressif typique de l'époque, avec orgue, influences jazz, et un goût prononcé pour les longs morceaux. Black Widow se distingue pourtant grâce à son premier album, Sacrifice, de 1970, où toutes les chansons évoquent Satan, la sorcellerie, les démons etc. A la différence de Black Sabbath, les paroles semblent plus "vraies", plus documentées sur l'univers satanique. Les paroles de Black Sabbath sont surtout influencées par des films d'horreur et une bonne dose de superstition. Black Widow au contraire, aime citer dans ses chansons des rituels, des entités démoniaques qui apparaîssent vraiment dans les livres.

Sacrifice raconte l'histoire d'un puissant sorcier qui suit toute une suite de rituels afin de ressuciter sa compagne, le démon Astaroth. Le dernier morceau, qui donne son titre à l'album, évoque un sacrifice humain en vue de cet objectif.

Le rock progressif de Black Widow, bien qu'assez classique, est enrichi par l'apport d'une flûte, d'une batterie assez lourde, qui participent à la création d'une ambiance satanique et la voix grave et solennelle de Kip Trevor est idéale. Come to the Sabbat, avec son mantra délirant "Come, come to the Sabbat, Satan's there!", est leur meilleure chanson, davantage drôle qu'inquiétante.

Le groupe provoqua une importante controverse à l'époque, surtout motivée par leurs concerts spectaculaires où le sacrifice d'une jeune vierge était mimée. L'apparition d'une femme nue sur scène, avec Kip Trevor brandissant un poignard au-dessus d'elle ne manqua pas de chauffer les esprits. Deux agents du FBI, accompagnés d'un prêtre, assistèrent même à l'un de leurs concerts, afin de savoir s'il s'agissait vraiment de rituels sataniques. Plus incroyable encore, le sorcier Alex sanders surnommé "King of the Witches", mit en garde le groupe du danger auquel il s'exposait, craignant qu'il n'attise la colère d'Astaroth en jouant ainsi avec la sorcellerie. Il les rencontra, bénit le poignard qui servait lors des représentations et leur donna divers conseils pour éviter le drame. Cependant, lors d'un concert, la jeune femme censée jouer docilement la vierge sacrifiée, déboula sur scène dans un état second en brandissant un fouet. Elle frappa Kip Trevor au visage et le blessa. Celui-ci, pas content, arracha violemment les vêtements de la femme. Le public, persuadé que cela faisait parti du spectacle n'intervint pas.

Même si leur musique était plus théâtrale que sérieuse, ils ont conservé la réputation d'être le premier groupe de rock véritablement satanique.

Sorry I couldn't get to you on Monday dear readers. Sometimes even LWN can't get everything done in a meager 24 hour period. I apologize for not getting my NFL picks to you this past week, but you probably would have lost anyway. You see, I was operating from undisclosed locations this past week to take down terrorist cells located in Central Virginia and North Florida. They sent me in obviously due to my sheer awesomeness when it comes to all things. The good news is I acquired many air miles while also serving as an "Air Marshall" in a highly secretive manner. I hope you all see how absurd I am being.

LWN hasn't had time to rant in a week and he is getting the itch to do so. The only thing that makes me angrier than NBC's "enviro-friendly week" is when my pandora.com radio station plays 'Wonder' by Natalie Merchant.

According to their site NBC wants us to lead greener lives through their programming!

"NBC Universal's new "Green is Universal" campaign kicks off Nov. 4th with a week of green-themed programming aimed at entertaining, informing and empowering Americans to lead greener lives."

Ok, let me start by saying I am a fan of the environment. This is not a bad idea by any means. What IS stupid is that this was a ploy to drum up ratings during sweeps week. Some suits sat around saying, "How do we get more people to watch us?" Response- "I've got it, lets force the soon to be striking writers to send our characters to enviro- conferences, donate money to save the planet, and have another character become a recycling guru."

Let me also take the time to explain pieces of my friend's enviro-friendly "final solution." My pal, known as Smithers thinks the following-

• We should stop creating new medicines
• Stop new construction
• Death Row inmates should be forced to fight in a gladiatorial style for our amusement and for state generated revenue
• Smokers are good since their deaths will help control population
• Anyone found guilty of polluting should be put on death row and forced to fight in gladiatorial competition

Smithers, if I have missed anything let me know before you take over a small island chain and rule with an iron fist.

Back to the NBC sweeps week discussion-

"Well that's good, but what else can we do?" Response- "Let's waste a butt-load of environmental resources to send Matt Lauer to the Arctic Circle and one of the other broads from that show to the South Pole, be sure to send two private jets and use all the electricity we can get our hands on to show how important saving the world is to NBC."

"Ok, also let's show 'Football Night In America' in the dark."

Like many of you I have become enraged watching this crappy show. I hate it so much that I have watched the full show only once this season. Lucky for me it was the "lights out" episode. NBC wanted to show us all how responsible it is by turning off the studio lights for one night. They say that the electricity saved could power 100 homes for a year. While that is great, why don't they keep the lights off and continue to save power for the rest of the year. It won't hurt the show since it sucks so bad. Also, doesn't that show how irresponsible you are if you realize there is a problem (wasting power and resources) yet you continue to do so?

The episode was full of witty remarks due to the lack of lighting. By witty, I mean Collinsworth, Costas, Barber, King, Olberman were angry that no one could see their stupid faces.

I do see what they meant though. Perhaps they were concerned that America might think they were a bunch of Magic: The Gathering players stuck in mom and dad's basement using Ouija boards trying to channel the spirit of Jim Jones, while listening to the latest Marylin Manson record.

What did Matt Lauer learn from his trip?

Matt learned it was dangerous to land a huge helicopter on a brittle ice cliff, he learned being on a boat near the arctic circle was dangerous, he learned that what we are doing to the planet is not good, he learned that you should "get out and travel" even though it might be killing the environment.

Ann Curry was sent to the South Pole and they were unsuccessful to get a broadcast signal for six days. When she finally arrived and went on the air there was a lot of clapping.

Some bloggers wrote the following about NBC's Green Week-

Infra172 said:

"Maybe next year NBC can bring awareness to environmental issues by exploding a nuclear bomb or clubbing some seals in Time Square."

Ironicsans said:

"Anne Curry took a ride on an airplane. Am I missing something, or is this not news?"

Coit said:

"But what about all the carbon given off by all those attempts to get to the north pole. I thought NBC was going green???"

Back to FNIA- Has there ever been such a collection of football minds that continues to underwhelm us each week? Admittedly I love Olberman, Costas and Peter King. I am okay with Collinsworth, Tiki Barber was a Giant, and Jerome Bettis is a fat idiot. That's my break down. The problem is that these analysts seem to fail when breaking down football games because they seem too smug.

They are no way as endearing as the portly Chris Berman and the former nobody Tom Jackson. Berman looks like the sports caster.... They guy who can't match a coat, pants and shoes while wearing ridiculous ties. Jackson, while a celebrity now was simply a good football player 20 years ago. NFL Prime-time was THE best football show full of analysis, funny quips and had inclusive properties to the show that everyone could connect with. 'Football Night in America' comes off as arrogant.

Bad Officiating

Why don't we put a dress on the QB's in this league? If hitting the QB when he has the ball or just released it is a penalty, then perhaps a "two-hand" touch rule should be enacted.

1. Justin Tuck for the Giants hits Jon Kitna's legs as he is releasing the ball. FLAG! Not only was this a bang-bang play, it kept the Lions alive to possibly score a game winning TD. The 15 yards and 1st down could have been the catalyst to a game winning drive since you know the defense realized they might have to watch themselves for fear of another flag.
2. Carson Palmer throws a pick to Antrel Rolle, Rolle takes it back for his third TD of the game. FLAG! Apparently the defense made an "over the top" hit on Palmer as he threw the ball. Luckily this was not a game changer either.

I understand that the QB is the most visible player on any team, but come on. No one is clamoring to protect other skill position players. No one is going nuts protecting the Left Tackle, who is quickly becoming the second highest player on NFL rosters. If the NFL is really concerned about concussions and injuries, they need to force teams to use the new helmets that reduce concussions. The technology is out there, and the product even exists. The Pro Elite helmet does reduce concussions, but out of liability concerns they cannot go out and say it prevents them 100% of the time.

 Se habla de que contiene mensajes subliminales, de que "MORSA" es un grupo de transexuales diabólicos, de que Johnnie Balma (protagonista del video) no es más que una persona común con una enfermedad llamada polio y que aparece en una película ("The Goddess Bunny"); pero nadie sabe de que se trata.

Yo, la verdad es que no sé. En mí, con tan solo ver su imagen, me produce un poco de terror sicológico. No es ese terror que sientes cuando ves una película y algo te espanta por segundos, sino es algo que te deja pensando y recordando por harto tiempo.

Lo que sí se sabe es que J. Balma es un actor que ha aparecido en video de Marylin Manson (está de más preguntarse porqué) y que sufre de una enfermedad llamada polio paralítica y que lo dejó en ese estado.

Quien sepa algo más sobre tan anecdótico personaje y tan bizarro video, puede dejar un comentario.

No pongo el link del video porque seguramente ya lo han visto. Aparte yo no lo quiero ver.

Fragt der SPIEGEL besorgt in seinem Forum. Nun, eine Frage zu einem derartig schwergewichtigen Thema ist naturgemäß nicht leicht zu beantworten...

Schauen wir doch einfach mal ins Grundgesetz:
Hier findet sich nicht der klitzekleinste Paragraph, der das Recht auf die freie Gestaltung des privaten Körpergewichts in irgendeiner Weise einschränkt.

Was die Väter des Grundgesetzes damals nicht berücksichtigen konnten, ist die heuschreckenartige Vermehrung von industriellen Lebensmittelketten.

Daß unabhängig davon der unkontrollierte Verzehr von Süßigkeiten, Kuchen kombiniert mit Bewegungsmangel langfristig zu einem persönlichen Übergewicht führen kann, wird in unserer Informationsgesellschaft ebenfalls stillschweigend hingenommen.

Oder haben Sie schon einmal an der Kasse erlebt, daß die Kassiererin den Abrechnungsvorgang spontan abgebrochen hat, nur um Sie in  einem vertraulichen Kundengespräch über die Risiken beim Verzehr von Marzipankugeln zu beraten ?

Sicher nicht.

Denn in den meisten Fällen handelt es sich beim Kassenpersonal nicht um unabhängige freiberufliche Kassierer/innen oder gar staatlich geprüfte Kassenscanner-Beamte, sondern um gedungene Angestellte, die im Auftrag einer privatwirtschaftlich organisierten Lebensmittelkette arbeiten und durch langfristig Arbeitsverträge und Geheimhaltungsabkommen zum Stillschweigen verpflichtet werden.

Deswegen wird Ihnen nach dem Scannen des letzten Artikels auch stets nur die Gesamtsumme mitgeteilt.

Gibt es überhaupt noch Hoffnung?

Ja. Ich habe auch schon einen Lösungsvorschlag erarbeitet, der staatliche und privatwirtschaftliche Interessen gleichermaßen berücksichtigt.

Ab Mitte 2008 wird bundesweit „der fette Punkt“ eingeführt. Alle Lebensmittelhersteller müssen dann ihre „Kalorienbomben“ mit einer blinkenden Warn-LED ausstatten;

Verpackung, LED und Batterie müssen anschließend innerhalb von 3 Wochen nach der automatischen Registrierung (mittels Kassenscanner) beim örtlichen Wertstoffhof persönlich abgegeben werden. Das Überschreitung dieser Frist führt zu einer kostenpflichtigen Verwarnung, im Wiederholungsfall zum Entzug des Führerscheins auf 3 Monate.

Ausnahmen:

• Inhaber eines Behindertenausweises
• Oppositionsführer im Hungerstreik
• magersüchtige Topmodels
• Marilyn Manson

Weiter:
Der Wertstoffhof liegt außerhalb der Stadt und ist nur zu Fuß zu erreichen:

Das bedeutet:

Die Leute konsumieren zwar dickmachende Speisen, trainieren sich aber das Körperfett bei dem Entsorgungs-Marathon sofort wieder ab. Wer das nicht packt, wird zur Zwangsteilnahme am VHS-Kurs "Nordic Walking mit Mikadostäbchen" verpflichtet. Er/Sie wird dadurch nicht nur fitter, sondern leistet auch einen aktiven Beitrag zum Umweltschutz.

Hintergund-Info: Der ehemalige Außenminister Joschka Fischer hatte bereits 1996 bis 1998 dieses innovative Konzept im Auftrag seiner Partei in einem mutigen Selbstversuch getestet und dabei fast 40 kg abgenommen. Aufgrund der damals noch extrem hohen Preise für LEDs wurde dieses Umweltprojekt allerdings gestoppt und Fischer dazu verpflichtet, seine Testkäufe als rein privates Marathontraining zu vertuschen.

Mehr dazu: Joschka Fischer - Opfer einer politischen Intrige?

Aber nicht nur Bürger und Krankenkassen profitieren, auch für die Lebensmittelbranche springt was raus:

Da es in den Läden zukünftig in den buntigsten Farben blinkt und flackert, können die Inhaber ihre Verkaufsräume nach Ladenschluß aufwandsneutral in ein Tanzlokal umfunktionieren. Haben Sie jemals in Ihrem Leben nur eine einzige Sekunde darüber nachgedacht, warum die Zeichenkette „Disco“ zu 100% (!!!) im Wort „Discounter“ enthalten ist?

Also - einfach die Regalwände etwas zur Seite treten, die lokalübliche Berieselungssmusik auf volle Lautstärke drehen – und ab geht die Post! Ekstatisch zuckende Leiber, deren Stoffwechsel in einer halben Stunde locker bis zu 500 Kalorien verbrennt und anschließend bei niedrigem Blutzuckerspiegel die Energiedepots in den Fettpölsterchen wegschmilzt. Kann Abnehmen noch einfacher sein?

Sie werden es nicht glauben, aber dieser gewichtsreduzierende Effekt kann tatsächlich noch getoppt werden!

Neben Lautsprecheranlagen, viel Platz und gigantischen Getränkevorräten verfügen Lebensmittelgeschäfte über noch etwas, mit dem Übergewichtige schnell zu einem Erfolgserlebnis kommen.

Tiefkühltruhen!

Die vom Tanzen erhitzen Gäste legen sich nach ihrer anstrengenden Rap-Einlage zur Erfrischung einfach in eine der Tiefkühltruhen. Aber nicht etwa, um dabei heimlich eins dieser kalorienreduzierten Sahnetörtchen zu lutschen.

Nein, sie bleiben einfach ganz relaxed liegen, bis der Körper auf natürliche Weise die sinkende Körpertemperatur durch heftiges Muskelzittern ausgleicht. Auch hier wird die nötige Wärmeenergie durch das Verbrennen körpereigener Fettdepots geliefert.

Zum Schluß noch eine ernste Warnung:

Übertreiben Sie es bitte nicht!

Die meisten Unglücksfälle in einer/einem Lebensmitteldisco/unter werden durch fahrlässiges Überschreiten der maximal zulässigen Aufenthaltsdauer in Tiefkühltruhen verursacht. Kritische Symptome – u.a. eine unnatürlich blasse Gesichtsfarbe - werden häufig als mißglücktes MakeUp-Experiment fehlinterpretiert, so daß die Einleitung von Erste-Hilfe-Maßnahmen viel zu spät erfolgt.

Wenn überhaupt.

In der jüngsten Vergangenheit wurden derartige Unglücksfälle von einigen skrupellosen Filialleitern vertuscht, um ermittlungstechnisch bedingte Ladenschließungen zu umgehen.

Falls eines Tages über einen neuen Fleischskandal oder über den sensationellen Zufallsfund der Schwester von Ötzi in der Tiefgarage eines Einkaufscenters berichtet wird...Jetzt kennen Sie die wahren Zusammenhänge.