Aber sie stand auch nicht in Mesopotamien, wie unlängst entdeckt und gestern abend auf ARTE gesendet wurde. Zurzeit sieht es so aus, als ob die älteste Siedlung namens Aratta (akkadisch für "Erhabenes Bergland") bereits in der Steinzeit um 10.000 v.Chr. entstanden ist - als Siedlung (auch) pflanzen essender Höhlenmenschen.

Bis zum Jahr 3000 v. Chr. schafften es diese ehemaligen Höhlenmenschen, eine Pyramide mit der Seitenlänge von 400 Metern zu bauen, Edelsteinbearbeitung zu entwickeln und die sumerische Symbolwelt zu etablieren. Die erste Hochzivilisation war entstanden.

Dann übernahmen die Sumerer und die nächsten paar Jahrtausende verbrachten die Ruinen der Stadt - wie beispielsweise auch Troja - als Mythos. Mehr Infos zu dieser sehr beeindruckenden Entdeckung bzw. der Doku auf Arte gibt es unter http://www.arte.tv/de/wissen-entdeckung/abenteuer-arte/Aratta/1095560.html

Aber zurück zu den Kölnern. Steinzeitmenschen gibt es hier seit 4.500 v. Chr. - und gelegentlich auch heute noch ;-)

Abbildung oben: Arte. Abbildung links: Gottheit Inanna, angeblich aus Aratta stammend und nach Uruk, der Hauptstadt der Sumerer, ausgewandert. Quelle: http://home.tiscali.nl/gibbon/merduk-innana.htm

Utdanningshuset håper at denne bloggen etter hvert blir en viktig kanal som studenter kan benytte seg av i forhold til å finne nyttige nettsider som er relevant i forhold til utdanningen. I tillegg skal bloggen fungere som en fildelingstjeneste der Utdanningshuset legger ut eksempeloppgaver for de ulike studiene. Disse kan lastes ned til hver enkelt students private pcer. I tillegg skal bloggen fungere som en nyhetskanal, der alle viktige og interne nyheter legges ut. Eventuelle stillingsutslysninger vil også kunne legges ut her.

Utdanningshuset ønsker alle nye studenter velkommen til et nytt semester høsten 2008.

Obwohl ich kein Fan von Friedmanns überaus pointierter, gar polemischer, Ausdrucksweise bin, so ist dieser Beitrag doch meiner Meinung nach ausgesprochen gut gelungen. Jeder Satz ein Treffer!

http://www.watchberlin.de/watchberlin/#watchberlin-content-11174-2-V

Jeg har fått meg nytt kamera, og kan ta gode bilder i ethvert lys, men det hjelper jo ikke stort når jeg ikke får postet dem. Systemet låser seg når wordpress skal legge bilder jeg har lastet opp, inn på bloggen. Problemet har vart ved i månedsvis, men vil ordne seg plutselig. Det samme vil videoene jeg har spilt inn med opplesning av noen av korttekstene mine. Jeg har nå spilt inn nye, og de er spilt inn direkte i riktig format. Så de seks siste månedene vil ha en fin film med en fin tekst hver. Filmene er spilt inn i dag, filmet med kameraet, forresten, av min søster, Tonje, takk til henne, og de er rufsete og snåle og fine. Sånn jeg liker det.

På statistikken har jeg nå stabilisert meg på 50 besøk til dagen, litt under nå om sommeren. Nytt nå for tiden er at mange - eller rettere sagt: noen - ute i virkeligheten kommer og sier de leser bloggen, mange(helt rett sagt) jeg ikke har tenkt på. Det er veldig hyggelig, takk, takk, jeg skal gjøre mitt for at ingen blir skuffet i fortsettelsen. Nå fremover blir det en ordentlig reiseblogg, med skikkelig innsideinformasjon fra Russland. I den tiden vil bloggen overskride det å være helt grei, det vil bli en kvalitetsblogg.

Jeg vil fortsette med daglige, nye poster ut året. I Russland har jeg i kjent stil ikke booket en eneste overnatting, jeg har bare inn til Moskva 30. juni og ut fra St. Petersbug 29. juli, mellom der må alt ordnes. Det må det forresten etterpå, når jeg kommer til Kiev, ingenting er ordnet der heller, ikke en gang flybilletten videre til Spania. Nåvel, dette har jeg skrevet om i en annen post (sjekk Om meg og mitt), hva jeg ville si her, er at det er temmelig uklart hvor jeg får internettforbindelse. Men jeg har med mitt lille bærbare vidunder, som jeg kommer til å skrive poster på fortløpende, og poste når internettforbindelsen er der. Jeg vil også ha noen forhåndsskrevne poster av grei kvalitet, og selvfølgelig ukens tekst, månedens film, og månedens dikt fra den alltid uutgitte diktsamlingen Dikt som rett og slett sier ja! til livet.

Mer om dette underveis, nå over til statistikken, som begynner å feste seg. Alle disse har vel vært inne på topp 10-listen tidligere også, men skal det være noen retteferdighet i verden, skal Russland snart utkonkurrere Polen som toppost. Ja, forresten har jeg skiftet navn på Kiev-posten, jeg har tatt vekk parantesen (en historisk gjennomgang), det sier seg selv.

Polen	192
Tone Sivertsen - 30 år	117
Jennys konfirmasjon	117
Språkskole i Hviterussland	73
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	66
Skoletur 2008	54
REM - Konsertbilletter	53
OL-Boikott	50
Kiev	49
Tidlig påske!	45

Foruten Russland, som jeg nevnte, er månedens utfordrere Vassilij Ivantsjuk (1969- ), en post som kommer sørgelig til kort for en fabelaktig mann, sjekk hvordan han tar i mot premien som vinner av Mtel-turneringen i sjakk, hvis denne videoen fortsatt sirkulerer på internett. Sånn skal premier tas i mot. Bob Dylan på Viking stadion er den tredje anbefalingen i en måned hvor jeg foretrekker store poster, den er en grundig gjennomgang av konserten på stadion, og er nok for spesielt interesserte (som alle burde være). Følgende post skrev jeg først et utkast av, og så, ukevis senere, skrev jeg posten ferdig, og det er synd hvis folk som har interesse av den ikke får lest den av den grunn, Kjøretur Bergen - Stavanger, heter den, og handler om hvordan fire komikere fra Stand up Bergen kjørte til humorfestivalen i Stavanger. Av korttekstene velger jeg denne måneden ut Edderkopp, som foreløpig har en eneste registrert leser, altfor lite i forhold til kvaliteten.

Jeg har nå i morgen når jeg reiser med nattoget til Oslo hatt temmelig nøyaktig en uke her på Ganddal og i kjære Rogaland, det var en del av ferien som neppe vil stå særlig tilbake for ferien som skal følge. Det har vært kjekt og godt å være hjemme, jeg fikk meg en fin tur på stranden med gitar og boccia i går, og jeg fikk finfine turer på Cementen både i går og i forigår, nei, her har det vært alle tiders. Og nå venter Oslo og bryllup, før Russland og eventyret. 

Unter dem Titel „Nein zur Islamisierung – Nein zur Kölner Großmoschee“ will die extrem rechte „Bürgerbewegung pro Köln“ am 19. und 20. September 2008 einen internationalen Kongress in unserer Stadt durchführen. Neben dem Vorsitzenden des französischen „Front National“ Jean-Marie Le Pen soll u.a. der verurteilte Holocaust- Leugner Nick Griffin, Vorsitzender der British National Party, als einer der Redner
auftreten. Die angekündigten Referenten und die Veranstalter wollen mit ihrer rassistischen Hetze, die sich (nicht nur) gegen hier lebende Muslime richtet, den Kommunal- und Europawahlkampf vorbereiten.

Wir rufen dazu auf, dies nicht tatenlos hinzunehmen – der angekündigte Rassistenkongress darf nicht stattfinden: Wir stellen uns quer gegen Rassisten, Neonazis und international angekündigte Holocaust-Leugner. Wir werden am 19. und 20. September präsent sein, denn Köln ist bunt, nicht braun – und das soll auch so bleiben!

Wir fordern Oberbürgermeister Schramma und den Polizeipräsidenten Steffenhagen auf, alles ihnen Mögliche zu unternehmen, damit die Hetzveranstaltung nicht stattfinden kann. Köln ist dem Städtebündnis gegen Rassismus beigetreten, deshalb betrachten wir es als unsere Pflicht, aktiv zu werden. Wir treten für ein friedliches Miteinander ein. D.h. aber auch, dass wir uns schützend vor Kölnerinnen und Kölner stellen, die
diskriminiert und diffamiert werden sollen. Wir treten ein für Toleranz, Achtung und für einen interkulturellen und interreligiösen Dialog. Gemeinsam sind wir Köln!

Mit folgendem PDF können Sie die Aktion unterstützen: top-anlage-wir-stellen-uns-quer1

Den som venter får se.

Spreng sieht darin gegenüber der FTD ein Indiz gegen Beck als Kanzlerkandidat, denn: "Selbst der beste Kommunikationschef Europas würde an der Aufgabe scheitern, Herrn Beck zu verkaufen. Beck hat seinen Ruf selbst zerstört, und zwar irreparabel. Seine Glaubwürdigkeit ist völlig verloren." Bei Beck würde sich die Unterstützung durch einen neuartigen strategischen Koordinator für Kommunikation, den Heil gegenüber der FAZ erwähnte, also nicht lohnen.

Die FTD sieht Neuland für die SPD: entgegen der früheren Positionierung eines Bodo Hombach oder Matthias Machnig in der SPD geht es jetzt um die Steuerung der Partei-Kommunikation durch Externe. Diese neue Sichtweise könnte die Festlegung auf Steinmeier als K-K ankündigen. Und die Frage aufwerfen: hat die SPD keine eigenen PR-Profis mehr ... und: wird Michael Spreng nun den Wahlkampf für Steinmeier organisieren ;-)

Quellen:
- Pfeffers PR-Newsletter Nr 160; 10.06.08
- http://www.pr-journal.de/index.php?option=com_content&task=view&id=6161&Itemid=2 ; 15.06.08
- http://www.ftd.de/politik/deutschland/:SPD%20Superkommunikator/363613.html ; 15.06.08

Besucher :)

Unter der Schirmherrschaft von Stadtrat Hans-Werner Bartsch engagiert sich deshalb die Initiativgruppe „Hilfe für André und andere“ zusammen mit der DKMS Deutsche Knochenmark-Spenderdatei für eine Aktion zur Gewinnung neuer potenzieller Stammzellspender.

Wie können Sie André und anderen Patienten helfen?

TYPISIERUNG bei der DKMS (Deutsche Knochenmarkspenderdatei). Über Mundabstrich und/oder kleine Blutentnahme kann Ihr Typ an Knochenmark schon festgestellt werden. Wenn Sie "passen" (nicht nur für Andre, sondern auch künftig für andere Betroffene), reicht es in den meisten Fällen, wenn Sie eine Blutspende abgeben. Es wird kein Rückenmark entnommen - das ist ein altes Gerücht! Wenn, dann wird Mark und Blut unter Vollnarkose aus Oberschenkel und Becken entnommen. Damit retten Sie Leben.

Am Samstag, den 14.06.2008 von 10:00 bis 16:00 Uhr in der Gesamtschule Holweide, Burgwiesenstr. 125,
51067 Köln oder per GELDSPENDE (damit die Kosten der Typisierung für andere übernommen werden können): DKMS Spendenkonto:12 01 00, Kreissparkasse Köln BLZ 370 502 99 (Stichwort André aus Köln).

Det er mye som skjer om dagen. Jeg er hjemme igjen nå, i anledning konserten med Bob Dylan på Viking stadion i morgen. Den begivenheten vil bli belønnet med fyldige poster både i morgen og i over i morgen. Så langt har jo Bob Dylan stått litt i skyggen for REM og Neil Young her på bloggen, men når det gjelder kvalitet på tekst og musikk, står ikke Bob Dylan tilbake for noen.

Det var også prøveforestilling på "Bare det beste" i går. Dette er forestillingen Stand up Bergen tar til humorfestivalen i Stavanger neste helg. For anledningen hadde vi flyttet opp til storsalen på Rick's, i stedet for å være nede i den intime visekjelleren som vi pleier, og det var nok en del av oss som var litt preget av stundens alvor, enda det bare var en prøveforestilling. Men det gikk seg jo til og ble en fin kveld, der vi fikk en ekstra føling for hva som fungerer og ikke, slik at vi virkelig kan smelle til i Stavanger (og Sandnes, der det vil bli forestilling fredagen). Lesere i regionen må selvfølgelig ta turen, det kommer til å bli artig. Og lesere utenfor regionen, må gjerne ta turen de også.

Jeg stelte meg til slik at det ble en opphopning av faste poster her på slutten av måneden. Denne gangen skal det handle om oppdateringer og statistikk. Om oppdateringer er ikke mye å melde, jeg får ikke til å redigere filmene med opplesning av korttekstene ned til youtube-format, så her er en serie poster som allerede er postet og som fortsatt venter på å bli utfylt. Nå er det ikke flere slike filmer, men jeg skal lage nye, og det direkte i riktig format. Og jeg skal få til det der med redigeringen. Jeg skal også få til å laste opp bilder igjen, det tror jeg er et mindre problem, med en enkel løsning. Jeg ser jo alle andre wordpress-brukere klarer det uten å skrive om problemer.

Nå har stand up Bergen fått billedblogg, og jeg legger ut link på bekostning av "Eit eige rom med utsikt", bloggen til Olaug Nilssen. For det første var ikke den bloggen oppdatert på en stund, og for det andre har ikke jeg noen egentlige relasjoner til henne. Det har jeg riktignok heller ikke til Martin Paulsen, og hans russerblogg, men den er såpass bra og handler om Russland, så den lenken lar jeg være.

På listen over de 10 mest besøkte postene har det skjedd ganske store forandringer, og vi har fått en nykommer helt opp på andreplassen, og det er nå to poster med over hundre treff. Det er Jennys konfirmasjon, og treffene skyldes søkeordene konfirmasjon + sang, og også en del på "tænke sjæl", som det ser ut til å være flere som vil bruke som melodi til sang ved slike anledninger. Dette er en post som egentlig ikke er ferdig, det hører jo bilder til, og de vil bli lagt ut så snart jeg får det til. Da vil nok posten få noen nye besøk av de som var med, men så vil den nok forbli nokså død frem til neste konfrimasjonssesong. En annen - og for meg, kjærkommen - nykommer, er den historiske gjennomgangen av byen Kiev. Denne posten er også litt uferdig, men den er en av de få tekstene om Kiev på norsk, og når Polen-posten er så suveren nummer 1, burde Kiev i det minste være inne på listen. Det er jo Kiev, Ukraina og Russland som er mine områder, og det vil komme flere poster derfra når jeg reiser dit i sommerferien.

Allright, her er listen. Som vanlig må postene bli aktivt trykket på for å få registrerte treff, de er mer lest enn tallet som står, og det er slett ikke de beste postene som er best besøkt.

Polen	184
Jennys konfirmasjon	108
Tone Sivertsen - 30 år	89
Språkskole i Hviterussland	64
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	55
Skoletur 2008	46
OL-Boikott	45
Tidlig påske!	45
REM - Konsertbilletter	43
Kiev (en historisk gjennomgang)	41

Så er det de 5 utfordrerne med poster jeg liker, men som er dårlig besøkt. Her vil jeg som sist trekke frem Dikson, posten om den gudsforlatte byen i det russiske nord, en god kandidat til å være den mest meningsløse byen i verden, og også et sjarmtroll blant de unyttige tingene å vite her i verden. Denne posten har også bilder, limt inn fra en av de få innbyggerne i byen. De har fortsatt kuldegrader, så vinteren har ikke helt sluppet taket ennå, selv om det nå snart vil bli midnattssol der. Jeg vil også trekke frem Dårlig kuling, en tidlig post jeg laget mens jeg ikke helt skjønte dette med overskrifter. Det er en fin post, om en hyttetur til Ljosanbotn, og den er vel så godt skrevet som mange andre turposter med flere treff, og bedre søkeord. No more "I'm wonderin'" på youtube er en post som under rette omstendigheter kunne skapt en skikkelig debatt, det måtte bare vært flere som leste den og tok stilling til den. Selv om det kanskje er like greit at det ikke skjer, det kunne jo blitt ordentlig bråk. Av Kiev-postene - som er postene jeg skrev mens jeg var i Kiev i vinterferien - vil jeg denne gangen trekke frem Lille Russland, en omfattende og morsom post om å kjøre seg vill i Marsjrutka. Og av korttekstene - som jo skal spille hovedrollene her i bloggen, er det Jeg vil leve som får anbefalingen denne måneden. En sår og fin og optimistisk tekst, en ordentlig hverdagstekst, en tekst fra i fjor.

Ellers ser dette ut til å bli den første måneden med nedgang i antall besøkende, om ikke Bob Dylan-postene i morgen og lørdag slår til med kjempetreff. Det skyldtes at april fikk svært mange treff i fra youtube, treff som gikk ned etter at "I'm wonderin'" i sin første versjon ble fjernet. Men med cirka 50 treff til dagen er det 20 mer enn nok for meg, det var 30 som var målet, og den er grei, det er svært sjelden færre enn 30 innom. Og daglige oppdateringer vil fortsette i månedsvis fortsatt. Det er humorfestival neste helg, og så skal sommerferien planlegges og gjennomføres, alt vil bli helt greit omtalt her inne på bloggen.

Die Rubrik "Geisterfilm" würde m.E. besser passen als die Rubrik "Horror". Denn stets horrormässig geht es im Film nicht unbedingt zu, sondern in Anlehnung an die Andrea Doria wird die Entdeckung eines seit 40 Jahren vermissten Luxuskreuzers durch ein Profi-Bergungsteam gezeigt. Leer und verfallen treibt das Wrack auf einem Kurs Richtung Klippen. Doch tatsächlich leer ist der Dampfer nicht, sondern von Geistern besetzt, die es in Richtung Jenseits zu befördern gilt. Das Bergungsteam bemüht sich jedoch zu lange damit, einen Goldbestand vom Schiff zu sichern, um in voller Besetzung lebend davonzukommen.

Aus meiner Sicht spannend umgesetzt und sogar dann anrührend, wenn ein Bezug zur Vergangenheit gesetzt wird, als bei einer Feier an Deck das Unheil seinen Lauf nimmt. Wie aus einer anderen Zeit klingt [ Senza Fine ] herüber und zu dieser unwirklich klingenden Musik rekonstituiert sich die damalige Situation vorübergehend (Abbildung).

Der Film ergab wirtschaftlich keinen Erfolg. Offensichtlich teilen zu wenig Leute meine positive Einschätzung. So ist denn auch das Feedback zu dem Film nur teilweise positiv. Dennoch, alleine die Szenen, welche den Blick in die Vergangenheit darstellen, sind von der Atmosphäre her definitiv gelungen.

Men i går vant altså Manchester United over Chelsea. Og de vant på straffer. Og fotball har aldri vært fornuft, fotball er følelser. Og i England har det nå endt opp med at jeg har holdt litt med Manchester United. Jeg har ulikt nordmenn flest aldri vært så opptatt av engelsk fotball, mitt hjerte har alltid vært i Italia - veldig ulikt nordmenn flest, når det gjelder fotball - og Juventus. Det begynte i 1982, hvor jeg 8 år gammel tippet Italia som vinner av verdensmesterskapet i fotball, og med 8 åringens stahet holdt på mitt og forsvarte mitt lag og mitt standpunkt, et år da Italia selv til Italia å være spilte en uhyre destruktiv og defensiv fotball. Og slo ut Brasil, som akkurat det året selv til Brasil å være, spilte uhyre konstruktivt og offensivt. Slik ble det, jeg har likt Italia og ikke England, jeg har likt Argentina, og ikke Brasil. Og året etter hadde Juventus alle stjernespillerne fra Italia, i tillegg til stjernespilleren Boniek fra Polen, og superstjernen Platini fra Frankrike. Og stripete drakter, og litt for sent på sportsrevyen, men jeg fikk likevel av og til lov å se det allikevel. Det er magi, og den har holdt seg.

Med Manchester United er det ikke så intenst. Jeg var jo Italia-mann, og ville helst snakke om Italiensk fotball, men alle andre snakket jo om engelsk fotball, og det var også fra engelsk fotball all informasjon å oppdrive var, så jeg måtte plukke meg et favorittlag der også. Først ble det meget enkelt Arsenal, siden de hadde prikk like drakter som Norgesfavoritten, Bryne, og det var i starten nok. Men jeg likte jo ikke Arsenal noe særlig, det var et favorittlag jeg ikke egentlig heiet på, og de hadde vel noe sånt som Graham Rix og Alan Sunderland, og lignende stjernespillere, som ikke akkurat var stjernespillere. Nei, det var ikke noe særlig, hele forholdet besto i draktene, og at jeg i hvert fall ikke skulle heie på Liverpol, som kameratene heiet på.

Årsaken til at jeg skiftet til Manchester United, var at jeg selv før jeg nådde et tosifret antall år, var en fotballhistoriker uten like. Selv om min interesse for engelsk fotball var begrenset i forhold til Italia, var den ubegrenset i forhold til alle andre, og jeg tok virkelig til meg all informasjon som var å oppdrive om alt som hadde med fotball å gjøre. Og så hadde jeg en slags fotballens årbok, eller engelsk fotballs årbok, et eller annet sånt, for sesongen 1978/79, akkurat det året Manchester United hadde 100-års jubileum. I den forbindelse stod noe sånt som 30 sider om Uniteds historie, og den leste jeg opp og ned og frem og tilbake og rundt omkring som bare det. Og jeg lånte også alle bøker på biblioteket som hadde med fotball å gjøre, og av dem var jo de fleste om engelsk fotball, og flere om United. Så jeg lærte meg historien, og de har jo en historie det er noe med.

Dette var sånn litt utpå 80-tallet, da United hadde en sterk midtbane i Ray Wilkins og Bryan Robson, og en villmann i Joey Jordan på topp, og Steve Coppel på vingen, og Gordon Mac Queen p midtstopperplass. Det var altså i god tid før suksessen. Første gang de vant noe jeg fikk med meg, var i 1985, da de slo Everton så gode som Everton vel noensinne har vært, og Kevin Moran som første brite bli utvist på selveste Wembly (en fornærmelse - han fikk ikke utdelt gullmedaljen etterpå), og det vel var Norman Whiteside som scoret. Siden skulle det gå noen år før United vant noe igjen, men siden da, har de vunnet jevnlig. Uten at jeg egentlig har engasjert meg noe særlig. Det har vært viktigere at Liverpol ikke vinner, og også det, har jo gått riktig bra i det siste (bortsett fra noen uhell i Europa).

Kampen i går hadde noe ved seg, som gjorde at jeg valgte å se den. For det første, den ble jo spilt i Moskva, og jeg ville jo se hvordan russerne løste dette med å ha fotballfinale. Jeg ble ikke skuffet, politvaktene i brede glis og united-drakt var verd turen, sånt ser man bare i Russland. For det andre var det mot Chelsea, et lag jeg virkelig misliker. Liverpol er erkefienden, det er greit, det går langt tilbake, fra den gang jeg var barn og skulle forsvare først Arsenal, siden United, mot Liverpolkameratene som mente at Liverpol uanset var best, og hadde det fryktelige argumentet at Liverpol alltid vant. Chelsea er noe annet. Jeg mener jo at fotball skal være kultur og identitet, det skal være klubb mot klubb, by mot by, region mot region, land mot land. Riktignok kan man hente noen forsterkninger utenfra, men dette må aldri ta overhånd, klubbene skal være tro mot sin identitet. I Chelsea har søkkrike Roman Abramovitsj kommet inn med russiske penger, fra praktisk talt alle Sovjetiske statsbedrifter, pilråttent, rett og slett, og bare kjøpt det som er av stjernespillere uten å bygge opp noen ting. Jeg vil ikke at sånt skal gå an, jeg vil at det skal straffe seg, jeg vil at klubbene skal bestå av spillere som kan språket i landet de spiller i, og at klubben tar vare på spillerne, og at spillerne blir værende i klubben. Abramovitsj har så mye penger, at han ikke bare kan kjøpe spillere, men trenere og støtteapparat også, han kan kjøpe alt som er av kvalitet her i verden, og det er jo nesten nødt til å bli et bra produkt av det. Men jeg ønsker altså at det skal bli en dundrende fiasko.

Derfor er det så viktig at Chelsea taper. Derfor forlot jeg puben, etter at keeper van der Saar på United slo Chelseas nest siste straffespark i mål. Og United hadde ett igjen, og Chelsea hadde ett igjen, og United - ved Ronaldo, stjernespillere bommer alltid - hadde bommet en gang. Jeg vil ikke se Chelsea vinne, jeg tar å P1 på radioen på ørene, og hører på vei ut at United scorer, og på vei så vidt hjemover, at Chelsea og John Terry bommer. Siden radioen er noen sekunder før TV-bildene, og puben hadde TV i vinduet for røykerne, fikk jeg sett straffen, Terry glir, og skuddet går i stoplen. Og jeg går inn igjen. Og ser alle de gjenstående straffene, der United hver gang scorer sikkert, og Chelsea, ved Niklas Anelka, til slutt bommer. Og jeg ser feiringen i en halv time. Det er greit, det var bare på straffe, men mot Chelsea er det godt nok. Sånn er fotballen, en helt og en skurk, det er alt som trengs, og så engasjerer det.

2008 er 50-års jubileet til flykrasjet i Munchen. Sir Matt Busbys unge lag har spilt europacup kamp i Beograd, mot Røde Stjerne, og skal på vei hjem mellomlande i Munchen. Det er snø, og det er vel i det det skal lette igjen, at det styrter, og store deler av laget dør rett og slett. Det er et av de mest talentfulle lagene engelsk fotball har sett, gjennomsnittsalderen var noe sånt som et par og tjue år, bare, og en senere superstjerne som Bobby Charlton, var bare en av hvem som helstene. Prestasjonen er vanvittig, da Matt Busby i løpet av 10 år klarer å bygge opp et nytt og kanskje like sterkt lag, som - som det første fra Englang - vinner Europacupen for serievinnere i 1968, 4 - 1 mot Benfica. Det er klart, fotball skaper historie, og nå fikk United et meget flott kapittel, der de vinner igjen 50 år etter flyulykken, og 40 år etter første gang i Europa. Fortsatt har manageren vært med i årevis (i motsetning til Chelsea, for eksempel), og de har - tross en litt vel stor kjøpeiver etter min smak - fortsatt en stamme med britiske spillere som har vært med en årrekke, først og fremst Ryan Giggs, som i går satte klubbrekord i antall spilte kamper, og som var den som satte inn den siste straffen. 

Man kann es aber auch anders sehen - siehe erster Kommentar!

I Norge gjør jeg ingenting sånt, og i hvert fall ikke i Bergen hvor jeg bor, eller Sandnes, hvor jeg kommer fra. Jeg vet knapt hvilke museum som finnes, og har bare besøkt dem som følge av at jeg er med noen andre som skal besøke dem, eller en sjelden gang som følge av et opplegg ved skolen. I dag var det Håkon med barn og Henriette som skulle besøke Gamle Bergen på aktivitetsdag, familiedag, og jeg ble invitert med. Det skulle være en liten konsert, en liten barnekonsert, og en liten omvisning, for barn. Som de gamle teaterfolk vi er, kjente vi jo sånn noenlunde de som skulle ha både barnekonserten og omvisningen, i hvert fall kjente Håkon dem godt, vi har liksom alle bakgrunn fra Studentteateret. Og om konserten skal jeg ikke skrive mye, og om omvisningen ikke mer enn at vi gikk glipp av dem, det jeg skal skrive om er selve Gamle Bergen, museet.

For det er et museum det er, etter hva jeg forstår. Og det er et museum som rett og slett er helt tipp topp. Jeg er jo historielærer, og synes nok Norgeshistorien kommer litt til kort for verdenshistorien. Her har ikke skjedd stort de siste tusen år, og lenger enn det har vel ikke staten eksistert, vi har liksom alltid vært litt i utkanten. Men lokalhistorie, folkehistorie og hvordan folk ordnet sine daglige liv er nokså det samme overalt. Håndverkerne er de samme, redskapene også, og i det hele tatt, det er bare mindre forskjeller i byggeskikk og kanskje litt når de forskjellige redskaper og teknikker ble tatt i bruk. Det er like givende å se en trykkpresse i Norge, som i et hvilket som helst annet land.

Gamle Bergen er norsk folkehistorie rundt 1900-tallet. Bygningene, altså husene, er visst noe eldre, men går du inn i dem, er gjenstandene som vises frem og bruken av dem, noe nyere. Det var i dette siste det norske museet i Gamle Bergen rett og slett overgikk sine konkurrenter (eller venner, alle museum er jo venner!) i utlandet. Vi ble litt sent oppmerksomme på hva som egentlig var inne i husene, så vi fikk bare besøkt tannlegen, trykkeriet og blikkenslageren. Tannlegeredskaper har jeg sett i flere museer over hele Europa, og vet de er til å grøsse av, men her var de satt sammen som et ordentlig kontor, nettopp som det var omtrent på begynnelsen av 1900-tallet og litt senere. Her var stolen, boret med pedal, lyset, til og med et tidlig røngten-apparat, og alt tannlegen trengte til sin virksomhet. Og det var ikke bak sperring og glass, mye av det var faktisk mulig å ta på. Men det beste av alt, var at det gikk en gammel tannlege der og forklarte hva alt sammen var. Mange av gjenstandene var brukt helt frem til hans tid på 60-tallet, da han begynte, og det var helt tydelig han visste hva han snakket om når han forklarte, til forskjell fra enkelte andre museers guider som bare har lest seg opp. Det siste er jeg skikkelig kritisk til, det første er midt i blinken, og jeg fikk for eksempel vite noe jeg ikke var oppmerksom på, men nok burde tenke meg, at pasientene fikk bedøvelse før behandlingen med disse horrorborene. Det skal jo være historie - og ikke et skrekkabinett.

Lignende var det på trykkeriet, der var en mann som selv hadde jobbet på pressene, og hadde full kontroll over hele historien fra settetypografene med én og én bokstav, til dagens digitale verden der alt altså skjer digitalt. Disse folkene var pensjonister, som arbeidet ene og alene av glede over å dele sin kunnskap om en historie som risikere å gå tapt. Det var en sann glede å høre på dem, og hele oppleget med Gamle Bergen, både inne og ute, var skikkelig gjort og bare å anbefale. De har til og med tenkt på gamle leker for barna. Det koster 50 kroner, også på hverdagene, så vidt jeg tror. Man trenger ikke reise til utlandet for å oppleve slike museum!

Posten ville hatt bilder, om jeg hadde klart å laste dem opp. Men dette problemet er ennå ikke løst.

Ivantsjuk slo gjennom som sjakkspiller akkurat på den tiden Øst-Europa brøt sammen og Sovjetunionen gikk i oppløsning. I 1988 fikk han stormestertittelen, samme år som han kom på delt førsteplass i juniorverdensmesterskapet og tapte på omkamp mot franskmannen Joel Lautier. I 1991 vant han for første gang en superstormesterturnering, det var til gjengjeld verdens gjeveste, selveste Linares i Spania, og akkurat dette året samlet turneringen det sterkeste feltet noensinne. Men den 21 år gamle oppkomlingen fra Berezjany i Ukraina (som fortsatt var del av Sovjetunionen) vant, et halvt poeng foran verdensmester og verdensener Garry Kasparov. Unge Ivantsjuk hadde også spilt seg til en plass på Sovjetunionens uhyre sterke landslag, og rakk å vinne to olympiader med dem, før unionen gikk i oppløsning og etterlot seg en rekke republikker som i dag konkurrerer om sjakktronen i verden. Ukraina vant i 2004, selvsagt med Ivantsjuk på førstebord.

Det er klart, etter prestasjonene på Sovjetunionens førstebord i olympiaden i 1990 og seieren i Linares i 1991, ble Ivantsjuk spådd en lysende karriere. Dette var verdensmesteremne. Sjakkverdenen hadde jo nå i et lite tiår sett rivaliseringen mellom Anatolij Karpov og Garry Kasparov, som begge hadde vært i en klasse for seg gjennom hele 80-tallet og holdt alle konkurrenter unna kampen om VM-tittelen. Det var ingen av de etablerte som kunne måle seg mot dem. Så utfordreren måtte finnes blant de ennå uetablerte, og her var unge Ivantsjuk en klar kandidat. Han hadde en sjakkforståelse uten sidestykke, og han var også i stand til å regne kompliserte varianter og håndtere rotete stillinger, begge deler var ventet nødvendig i fremtidens sjakk. Så hva var det unge Tsjuky manglet? (På engelsk er kallenavnet hans Chuky, eller Big Chuky, slik er han kjent i sjakkverdenen)

Han manglet kort og godt nerver. Og det er det som gjør ham så fascinerende som sjakkspiller og så likendes som menneske. Han er kanskje det største talentet på kloden, og han er i stand til å utspille hvem som helst, men han er også i stand til å tulle bort de mest løfterike stillinger og tape viktige kamper i løpet av noen få trekk. Han er også i stand til å spille seg inn i tidsnød, fordi han vil regne varianter motstanderen ikke tenker på engang, og han har til og med tapt på tid i en stilling som har vært aldeles død, og hvor det bare er å gjøre hva som helst i løpet av de 30 sekunder ekstra man fikk for hvert trekk. For de som kan sjakk, var det et bondesluttspill med ulikfargede løpere, og jeg kan love dere, selv jeg ville klare å holde remis mot en stormester i den stillingen.

Første gang jeg begynte å følge med på sjakk igjen var i turneringen i Wijk an Zee i Nederland, jeg tror det var i 2001. Superforsvareren Vladimir Kramnik hadde nettopp blitt verdensmester, ved sensasjonelt å beseire Garry Kasparov i en match. Oppskriften var karakterisisk, holde remis med svart, og vinne med hvit uten å ta sjanser. Kramnik vant to ganger med hvit, og Kasparov klarte aldri å overvinne Berlinforsvaret i spansk åpning, som Kramnik spilte. Denne åpningen er kjent for å gi hvit fordel, og var derfor tidligere lite spilt, men Kramnik hadde ikke noe i mot å gi hvit fordel, så lenge hvit likevel ikke vant, og det gjorde hvit aldri når det var Kramnik som forsvarte den svarte stillingen. Før altså Kramnik møtte Ivantsjuk i denne turneringen. Ivantsjuk kom opp med et nytt trekk som ingen hadde tenkt på, fikk klar og vinnende fordel, men på karakteristisk vis fikk han tidsnød og tapte hele partiet. Typisk og sjarmerende, Ivantsjuk hadde påvist et hull i Kramniks forsvar, men fikk ingen fordel av det selv, og ble til og med en av de få superstormestere som taper mot Kramnik med hvit.

Enda verre ble det året etter, da Ivantsjuk spilte seg frem til finalen i det offisielle verdensmesterskapet i regi av sjakkorganisasjonen FIDE. Her er å si at i sjakkverdenen på denne tiden var den uoffisielle verdensmestertittelen vel så gjev som den offisielle, da man for å bli uoffisiell verdensmester måtte slå den regjerende mester i ærlig match over flere partier, mens man for å bli offsiell verdensmester bare måtte vinne turneringen FIDE kalte verdensmesterskapet. Dette gjorde også at flere av de beste spilleren boikottet hele turneringen, med den følge at verdensmesterskapet slett ikke var den sterkeste turneringen i sjakkåret. Det var også organisert etter et kontroversielt knock-out system, der man møtte en spiller med hvite og sorte brikker, ble det uavgjort gikk det til hurtigsjakk, så til lynsjakk, og så ble alt avgjort over et enkelt parti der hvit fikk litt bedre tid enn svart, men til gjengjeld ville svart vinne hvis det ble uavgjort. Et slikt system åpner for tilfeldigheter, en liten feil i en duell kan gjøre at den beste spilleren blir utslått, mens i en lengre turnering har du alltid mulighet til å rette opp feilene du gjør. Ivantsjuk klarte likevel å kvalifisere seg til finalen, der han møtte sin landsmann, unge Ponomariov. Ponomariov var på denne tiden et foroldsvis ubeskrevet blad, og Ivantsjuk var storfavoritt. Men Ponomariov hadde nervene under kontroll, det hadde ikke Ivantsjuk i det hele tatt. I første partiet gav Ivantsjuk opp i en stilling der omtrent alle brikkene hans stod i utgangsposisjonen, en vanvittig hendelse på høyeste nivå, der alle vet at det gjelder om å få brikkene ut. Senere presset Ivantsjuk i så godt som alle partiene, og særlig i ett var fordelen så stor, at jeg tenkte at til og med kunne klare å vinne denne stillingen her. Men Ivantsjuk greide det ikke, nervene tok ham - og han tapte. Det var det nærmeste han kom en VM-tittel, hittil.

Det vil si, han ble verdensmester i lynsjakk nå i november 2007. Og han har også vunnet mange andre store turneringer, flere med utklassesmargin. Han er kjent for å være særdeles aktiv, og spiller praktisk talt flere partier enn alle andre superstormestere til sammen. Han er særlig kjent for å delta i turneringer der han er storfavoritt, og utspiller spillere som bare er i nasjonal toppklasse, ikke verdensklasse. Dette er nasjonal toppklasse i verdens fremste sjakknasjoner, Russland, Ukraina og de andre tidligere Sovjetrepublikkene. Disse forstår rett og slett ikke hva Ivantsjuk holder på med. Det gjør ofte heller ikke suprestormesterne. Men de klarer likevel å holde hodet kaldt, og i disse kampene står ofte mer på spill, og Ivantsjuk klapper sammen under nervepresset. Vår egen Magnus Carlsen har for eksempel en meget god score mot gamle Tsjuky, men det er bare å se på partiene, unge Carlsen blir gjerne helt utspilt i starten, men han er jo en mester i å forsvare vanskelige stillinger og gi motstandeen problemer. Ivantsjuk er en mester i å knekke sammen under slike problemer. Tenk så flott det er, du er blant de mest talentfulle i verden, men så har du en bitteliten feil, og dermed kan du ikke realisere talentet fullt ut. Som om du har verdens fineste sangstemme, bare at du av og til ikke treffer tonen. Og når denne feilen i tillegg er nerver, så blir det jo slett ikke enklere. I den pressede situasjonen vet jo Ivantsjuk at han ofte gjør store feil under press, og så skal han liksom likevel spille stillingene ut. Det er lett å få sympati for en sånn type.

Og det er lett å få sympati for ham også av mange andre grunner. Han er for eksempel kjent som den store eksentrikeren, og i sjakkverdenen er det litt av en karakteristikk å få. Han er ofte observert nynnende, eller til og med ulende, på vei til eller fra sjakklokalene, han har en kleskode som kan gi hvem som helst selvtillit i å kjøpe klær. Han er kjent for å se alle andre steder enn på brettet, mens han tenker, og han er da også kjent for å ha et usedvanlig tomt blikk. Den siste tiden har det også blitt vanlig med webcam på de store sjakkturneringer, og da kan alle sjakkinteresserte se at gamle Tsjuky gjerne sitter og piller seg i nesen eller røsker seg i øyenbrynene under bataljene. Ved en anledning vant han en stor turnering og vant en stor pengesum, som arrangøren symbolsk skrev ut på en diger plakat med utseende som en bankgiro. Etter premieutdelingen ble gamle Tsjuky stående igjen på podiet og stirre på kjempesjekken sin, før han gav seg i kast med å brette den sammen for å putte den i lommeboken...

De som kan det minste om sjakk kan følge med på Mtel-masters nå. Alle kampene går direkte, og det er webcam. Ivantsjuk har gledet sine fans i hvert parti, både ved å vinne, og ved å gjøre det på karakteristisk vis. I første parti var han riktignok heldig med svart, da motstanderen Radjabov presset for mye på, og Ivantsjuk nådeløst utnyttet muligheten. Men i neste parti møtte han hjemmefavoritten Topalov, også denne gangen med svart, og fikk seg kanskje en liten fordel i en uklar, vill stilling, typisk både for Ivantsjuk og Topalov, her kunne det gå begge veier. Og det er slik, at spillerne har 90 minutter på de første 40 trekkene, før de får mer tid på de 20 neste. Ivantsjuk tok imidlertid den tiden han trengte på trekk nummer 25 eller så, slik at han da bare hadde to minutter igjen på resten opp til 40. Siste gang jeg sjekket, hadde han 5 sekunder på trekk 37, og rapportene sier han utførte siste trekk med 1 sekund igjen på klokken. En artig disposisjon av tiden. I dagens parti, gjorde motstanderen Bu fra Kina en åpningsfeil, slik at Ivantsjuk i realiteten hadde vunnet allerede etter 9 trekk. Han ledet med tårn mot løper, pluss bonde, og en enorm fordel også ellers i stillingen, alle som fulgte med var enige om at kinseren like godt kunne gi opp. Men Ivantsjuk bruke opp tiden denne gangen også han, og hadde bare halvannet minutt igjen på klokken, da Bu endelig gav opp. Et helt merkelig parti til det nivået - men helt typisk Ivantsjuk, som også hans gule slips mot svart skjorte var det, og hans spankulering rundt omkring mens Bu tenkte i nærmere 40 minutter over den håpløse stillinegn etter 9 trekk.

Sjakkinteresserte kan godt sjekke opp dette partiet mot engelskmannen Michael Adams fra 2002. Det er ikke mange partier som ender opp på denne måten, helt vilt, helt originalt, og typisk Tsjuky. At han er fra Ukraina gjør meg bare enda mer begeistret.

http://www.chessbase.com/events/games/2002_linares/linar07.htm

For de som vil ha grepene er sangen best her: http://hyperrust.org/cgi-bin/mt.pl?357#Shift1. Den siden er å anbefale for alle som vil spille Neil Young på gitar.

Schon aus diesem Grund sehe ich das Konzept der Filmreihe als ausgesprochen gelungen an. Sie startet am Mi, 14.05., mit dem Eröffnungsfilm "Der große Diktator" von Charles Chaplin und reicht über Anti-Nazi-Cartoons (u.a. Walt Disney sowie Walter Moers) bis hin zu den letzten Stunden im Führerbunker.

Also auf zum großen Lachen - alle Termine befinden sich auf www.koelner-filmhaus.de